Love A Psycho

2 - Lilledritt

Arianna's pov

"Du kan ikke mene at vi skal sitte igjen første dag på vidregående fordi vi lo av en som snubla og knuste brillene?" sier Peyton og lyner mot læreren.

"Jo det var ikke noe og le av, dere sitter igjen her etter skolen ferdig snakka," sier læreren og ser grettent på oss.

"Whatever grettne kjerring," sier jeg og går forbi læreren og ut døra med Peyton etter meg.

Jeg er allerede lei av denne skolen og folka, de fleste sitter som pinner på stolen og tørr ikke si en dritt og ikke å se på andre. Vi lo litt av en nerd i klassen som trynte i en sekk når han skulle hente et eller annet uintresant på pulten til læreren. Så han mistet brillen og trøkket på dem selv, halo det er jo morsomt da ler man. Men den grettne læreren tålte tydeligvis ikke det og ga oss gjensittning.

"Skal vi til kantina eller no," spør Peyton og ser seg rundt.

"Ja greit," mumler jeg og vi går ned sammen mot kantina, det er 5 minutter til timen før matfri slutter men jeg gadd ikke sitte der inne, hadde uansett fått gjensittning.

Vi fant et bord i enden av kantina og slang oss ned. Etterhvert kom det fler og fler i kantina. Ingen jeg la så mye merke til før Julian, Logan og han kompisen jeg ikke husker navnet på.

"Hei snuppa, greit meg og kompisene mine slenger oss ned eller." sier  Julian flørtende.

"Joa sikkert," mumler jeg uintrissert.

"Dette er foresten Logan og Jordan," sier Julian og setter seg ned og legger armen rundt meg. Det var Jordan han het altså.

"Flytt armen, vi må gå videre Julian," sier jeg og tar armen vekk.

"Kan vi ikke bare bli sammen igjen da, jeg vet du fortsatt liker meg," sier han og gliser selvgod.

Jeg vet ikke hva jeg føler for han helt ærlig, jeg ga han så mye av meg selv og livet mitt. Han betydde alt for meg i nesten 3 år. Han var min bestevenn jeg sa alt til han. Han vet mer om meg en jeg vet om meg selv. Men når jeg fant ut at han var utro knuste det meg helt, jeg ville ikke være såret og knust så denne ukjente siden kom opp i meg. Jeg vet ikke om jeg liker den nye personligheten min eller ikke men jeg kan ikke være den samme som jeg var før. For da vet jeg jeg går rett tilbake til han og da har han all kontrollen.

Jeg kan ikke gi meg selv til han, han har alt for mye kontroll. Han er ikke veldig kontrollerene men han har kontrollen og jeg skjønte det ikke før det var over. Jeg følte meg så fri? Jeg trenger ikke å ha en kjæreste jeg klarer meg helt fint uten.

"Du vet det ikke funker Julian," sier jeg og ser nedi bordet.

"Har dere serr vært sammen?!" utbryter Logan.

"Ja men ting skjedde og jeg var en idiot," mumler Julian og ser skamfult hen på meg.

"Så jeg kan ikke prøve meg?" spør Logan.

"Nei hold deg så jævla langt unna ellers er du død," sier Julian og ser stygt på Logan.

"Ro deg ned Julian," mumler jeg og reiser meg opp og Peyton gjør det samme.

Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive følelsene min for Julian. Han vil aldri gi slipp på meg uansett hva, på alle festene jeg har vært på i sommer har han kommet og avbrutt meg og ødelagt vist jeg har danset eller bare snakket med en gutt. Jeg usikker på følelsene mine for han og jeg klarer ikke bestemme meg.

"Du Peyton jeg tror jeg stikker jeg orker virkelig ikke og være her, men jeg kommer tilbake til gjennsitniga," sier jeg og gir henne en sjapp klem før jeg går mot utgangen.

Jeg går ut av skolen og kjenner varmen strømmer mot fjeset mitt, jeg går bak skolen og finner en benk inni et lite smug. Jeg ser en mørk skilkelse som kommer fra andre siden mot smuget og jeg sukker. Jeg hadde håpt på og være alene her, når personen kommer nærmere ser jeg det er han med det iskalde blikket jeg møtte i korridoren i sta. Han dumper ned på andre siden av benken.

"Følte du og for og skulke eller," hører jeg han plutselig sier og jeg snur meg og ser rart på han.

"Ja det var det jeg følte for ja," mumlet jeg. Jeg reiser meg opp og skal til og gå før han får meg til og stoppe opp.

"Hvorfor så hastverk?" spør han og hinter til at jeg skal sette meg ned igjen.

"Gidder ikke bruke tiden min på og sitte med en teit drittungen som tror han er så stor og skummel," sier jeg helt alvorlig og begynner og gå igjen. Men plutselig tar han tak i meg og dytter meg hardt inntil murveggen på skolen.

"Au faen," mumler jeg i dyp smerte. Jeg fikk en stor smerte i den ene skuldra jeg traff veggen med først.

"Sånn snakker du ikke til meg, lilledritt jeg behandlet deg med respekt. Trodde kanskje det endelig var noen kule jenter i denne verden men jeg tok faen med feil," visker han i øret mitt og presser meg hardere opp mot veggen. Jeg hadde lyst til og la tårene renne, det var så lenge siden jeg hadde latt tårene renne. Og når han dytte seg vekk fra meg og gikk langt vekk fra skolen begynte tårene og renne igjen. Ikke fordi jeg var lei meg men fordi jeg trengte det, og bare få det ut alle de vonde tankene mine forsvinner ned kinnene mine med tårene og forsvinner ut av bekymringene mine.

----------------
Ny del

Comment og vote plz