Love A Psycho

5 - livløs

Ariannna's pov

"Så engel fortell noe om deg selv," spør Blake og skotter smått bort på meg. Jeg rødmer smått av kallenavnet og ser i bakken for at han ikke skal legge merke til det.

"Ja hva vil du vite da?" spør jeg nyskjerrig. Jeg ser opp på det perfekt markerte fjeset hans, det mørke håret som ligger bustete ned i pannen hans. Det krever mye og ikke strekke hånden opp og rufse til det. Han er sikkert en meter høyere en lille meg på 1.60.

"Vel livs historien, og hvorfor du endte opp som hard og livløs," mumler han og går litt saktere.

"Syntes du jeg ser livløs ut?" spør jeg og stopper brått opp. At han våger og si det uten og vite fortiden min. Moren min og Julian er ikke det eneste ille som har skjedd meg. Når jeg var 11 år ble jeg og voldtatt av en som sa han var onkelen min, han gjorde mange fæle ting med meg. Han pisket meg til blods hver gang jeg nektet og gjøre som han sa. Han har vært i livet mitt siden jeg var født men jeg tviler veldig sterkt på at han faktisk er broren til moren min. Men han forsvant med mamma og kom tilbake noen år etterpå når jeg var hjemme alene og voldtok meg i min egen seng. Det er kun en person i hele denne verden som vet det utenatt meg og han og det er Jack. Jeg fikk aldri til og si det til Julian.

"Nei, men det er lett og se det ikke er på det beste. Øynene dine lyser ikke som de burde det er et slukket lys der inne og det skal jeg forandre på," mumler han og armen hans stryker intil min. Det er nok til at pulsen min stiger til 180 og et støt går gjennom hele kroppen min. At han er så fast bestemt med og gjør meg glad igjen skremmer meg nesten litt, men ikke nok til og ville holde meg unna han.

"Og hvordan skal du få til det? Du vet et skadet hjerte er ikke lett og helbrede," svarer jeg og ser selvsikkert opp på han.

"Åhh engel det vet jeg ikke enda. Men en ting er sikkert innen dette året er ferdig smiler du større en noen gang. Og hvem vet kanskje du er min og," i det de setningene forlater munnen hans dåner jeg. Det er like før beinene ikke klarer og stå stødig og det er rett før jeg deiser i bakken men jeg klarer og holde meg på beinene.

"Åhh kjære deg ikke ha så store forhåpninger, jeg er ikke så lett og ha med og gjøre," svarer jeg og gir han et utfordrene blikk.

"Så la oss vedde da," svarer han like utfordrene tilbake. Blikket han viser ingen frykt, som om han vet at han vinner. Og for og være ærlig med det utseenet og det smilet er han redd han er den som kommer nærmest den fremmede gløden min. Men jeg kan ikke la meg forelske meg i han eller få noen som helst følelser, jeg er ikke klar for noe som kan skape drama. Men det er noe som får meg til og ville ha han nærme meg, at han får meg til og smile et ekte smil og at øyene mine gløder. Uten helt og vite hva jeg svarer ja til har ordene allerede ramlet ut av munnen min.
"Okey, hva får vinneren?"

"Vist jeg vinner får jeg være i livet ditt akkurat så mye jeg vil og blande meg i alt jeg har lyst til, og vist du vinner skal jeg ikke blande meg. Om du ber meg om og la deg være skal jeg gjøre det," svarer han og stikker albuen i siden på meg. Det er nok til og få hjertet mitt til og hoppe over et slag. Hva skjer med meg?! Hvorfor reagerer jeg så veldig på berøringene hans, jeg skal ikke like han! Jeg blir nesten sur av min egen teite oppførsel, jeg føler meg som en forelsket tenåring. Herregud Aria du er akkurat som du var før igjen, jeg har ikke kjent han i en dag en gang så er jeg allerede blitt sånn her. Åhhh.

"En tier for tankene dine," sier Blake og ser lurt hen på meg.

Jeg ler av det plutselige utbruddet hans og svarer med et fnys, "hadde ikke delt de med deg for et kyss engang," jeg stopper brått opp når jeg skjønner hva jeg har sakt og ser flaut bort. Blake ler en smittsom latter og jeg ler bitte gran selv.

"Neivel det var dumt for da går du glip av mye," sier han og jeg stopper utenforbi huset mitt og skal til og si hade men han har allerede forsvunnet nedover i den mørke gaten. Måten han elegant forsvinner vekk og ut av synet mitt fasinerer meg. Nesten alt med han fasinerer meg, måten han går fra og være kald, skummel og ekkel på til og bli morsom, litt mindre skummel og søt på.

Måten han får meg til og glemme hva jeg egentlig prøver så hardt på og være, uansett om vi bare har snakket sammen to ganger.

"Eh Arianna går det bra? Skal du stå der ute i hele natt og bare stirre ut i lufta?" spør Jack forundret fra døra. Jeg begynner og le når jeg ser det forrvirrede blikket hans. Jeg rister på hodet og går inn døren og forbi han.

"Neida ta der rolig, jeg har stirret nok ut i ingenting. Det er ikke så spennene," svarer jeg og ler litt.

Han går inn på kjøkenet og jeg følger tett etter. Han åpner kjøleskapet og tar ut en skål med krem han nok skal snikspise av. Uansett hvor ond Candise er kan hun faktisk lage god mat.

Jack lener seg over kremen og da kan jeg ikke la være, så jeg tar hardt tak i hodet hans og moser det ned i kremen. Jeg slipper hodet hans etter noen sekunder og faller ned på gulvet i latterkrampe. Han står der helt død og bare stirrer ned på meg, det virker ikke som han vet hvordan han skal reagerer.

"Hva skjer her?" spør pappa og dukker opp i dør åpningen, og ser lattermildt på jack.

"Eh vi bare nyter den gode kremen," svarer jeg og ser dumt opp på han.