Love A Psycho

30 - dere ligner

Ariannas pov

Vi har kjørt i nesten to timer, det er bare så vidt vi har utvekslet noen få ord etter at Blake fortalte meg hva som hadde skjedd med Jack og Olivia. De har vist kjøpt party dop av Triffon, og når de ikke har hatt penger og betale dopet med, har Triffon truet dem. De har fått beskjed om og finne en mann i et fengsel og få tak i penger han skylder Triffon, vist ikke de får pengene blir de straffet på en langt verre måte som Blake ikke ville fortelle.

Blake svinger inn og et skilt som viser veien mot det første fengslet vi skal innom kommer til syne.

"Hva er egentlig planen din?" spør jeg litt irritert over at han åpenlyst har ignorert meg hele bilturen.

"Vi går til resepsjonen for besøkende spør om de har skrevet seg opp på besøklisten. Det får ikke møte han før i morgen formiddag uansett," svarer han og følger med på veien isteden for og møte blikket mitt. Jeg sukker høyt av den anspente stemningen.

"Hvordan vet du det. Har du vært i fengsel selv liksom," spør jeg en anesle spydig og angrer på at jeg sa det. Jeg vet jo at han satt i fengsel etter exen han sin død, men det vet ikke han at jeg vet. Han ignorer det spydig utsagnet mitt og strammer knokene rundt ratet så mye at de mister blodtilførselen og blir hvite.

Et svært firkantet mur bygg kommer frem mellom masse trær. Et lite lufteområde ligger foran selve fengslet med høye gjærer rundt, og et piggtråd nett på toppen som er typisk fengsel. Blake parkerer bilen min på en liten parkeringsplass, og går ut døra og smeller den hardt igjen. Den setter en liten støkk i meg men gjør at jeg går ut av døra selv og følger etter han.

Han går fort, alt for fort for de korte beinene mine så jeg små løper etter han.

"Halo ikke løp da," sutrer jeg når han setter opp farten enda litt. Han fnyser bare irritert og setter opp farten enda mer som svar. Jeg himler irritert med øyen og tar på meg solbrillene for og skule irritasjonen min, selv om det er mørkt og ikke sesong for solbriller ikke engang spør hvorfor jeg har de.

Han åpner en dør og smeller den igjen rett foran trynet mitt og gliser sleipt til meg før han snur seg og går innover mot resepsjonen. Jeg skriker et lite skrik for og få ut frustrasjonen og drar døra hardt opp og går og stiller meg inntil veggen vesiden av Blake der han står og snakker med dama som sitter i resepsjonen.

"Ja jenta heter Olivia Berry og gutten Jack Palvin," sier Blake med den hyggligste tonen han klarer og presse ut. Og det er ikke akkurat en særlig hyggelig tone spør du meg.

"Jack Palvin," svarer damen i resepsjonen med sjelven stemme. Jeg kjenner igjen den stemmen og ser for første gang opp på damen bak pulten. Jeg får sjokk og snubler klossete i mine egne bein og klarer akkurat og holde meg på beina. Tårene presser seg på og jeg kjenner jeg blir svimmel og har vanskeligheter for og puste.

"Arianna," sier dama like sjokkert som jeg føler meg og ser med store øyne på meg.

Jeg snur meg og løper ut av bygget med store varme krokodille tårer strømmene ned kinnene mine. Jeg løper bort til et tre på motsatt side av fengslet og siger ned på bakken og inn til stubben. Bakken er våt og gjør buksene mine fort gjennom våte, men det gir jeg langt faen i. Det jeg bryr meg om nå er og huske og puste.

Jeg hører skritt komme fort i min retning og legger hendene mine over fjeset for og beskytte meg selv. Jeg kjenner den beroligende lukten og hører den jevne pusten og blir med et glad for at det er Blake som har kommet etter meg og ikke henne.

"Det er kaldt, du kan ikke sitte nede," sier han beroligende og en anelse medfølende og drar meg lett.  Overraskende nok drar han meg inntil seg og legger armene hans beskyttende rundt meg puster meg på ryggen med den ene hånden og den andre hånden legger han i nakken min over alt håret som henger løst nedover skuldrene mine.

"Hvem er ho dama, vil du fortelle meg det Aria?" spør han forsiktig og trekker meg litt lengre mot seg.

"Moren min," mumler jeg og trekker meg litt vek fra han og ser han inn i øyene hans. Han lar meg rtrekke seg litt una og ser ned på det tårevåte ansiktet mitt uten og flytte hendene noe særlig. Men han flytter hånden fra nakken og legger den på kinnet og tørker vekk tårene som renner nedover selv om det stadig renner nye.

"Hun forlot oss når jeg var 4. Men-men hun er bare to timer unna, hvordan klarer hun to timer unna og har aldri prøvd og kontakte noen av oss. Jeg var sikker på at hun var død, jeg var sikker på at noe sto i veien for at hun skulle kontakte oss," hulker jeg.

"Hvorfor forlot hun dere?" spør han av ren nysgjerrighet.

"Jeg vet ikke hun ønsket vel ikke og ha noe med oss og gjøre. Hun ligner så på mormoren min, det er som og gå gjennom smerten av og miste dem begge på nytt. Det gjør vondt Blake,"

"Hun ligner på deg, liksom ekstremt,"

"Ååå ikke si det en gang jeg vil ikke være som henne. Jeg ville aldri gjort noe sånn," sier jeg høyt og kjenner kroppen skjelver. Fordi innerst inne vet jeg at vi ligner, men aldri om vi ligner på personlighet.

"Vi gidder ikke stå her, mannen Jack og Olivia leter etter er ikke på dette fengslet uansett. Vi finner oss et motell og får litt søvn før vi henter dem i morgen, det kommer til og gå fint," sier han med et lite påklistret smil.

Han tar meg i hånden og fletter fingrene våres og trekker meg mot bilen. Jeg er overrasket hvordan hamn gå fra og være så nedlatende og frekk til og bli beskyttende og nesten litt snill på så kort tid.

"Arianna plis vent!" roper en stemme som kommer løpende mot oss der vi går mot bilen. Jeg snur meg sakte og redd rundt og snerrer tilbake:

"Ikke snakk til meg, og for all del ikke kom nærmere,"

Hun blir overrasket av den skarpe tonen men stopper brått og ser på meg med tårefylte øyne.

"Plis la meg forklare, jeg skylder dere virkelig såpass. Det er så mye jeg vil fortelle deg Arianna, alt dette er ikke som du tror grunnen for at jeg dro er ikke som du tror," sier hun med en skjelven og gråtkvalt stemme.

"Du kan ikke kreve og snakke med meg, den retten mistet du for tolv år siden," sier jeg med bitterhet.

"Plis her har du nummeret mitt'" sier hun og rekker meg en lapp med et nummeeret hennes på. "Plis tenk på og møte meg og la meg forklare,".

Jeg snur meg og setter meg inn i bilen etter jeg har lagt lappen forsiktig ned i bukselomma. For en del av meg klarer ikke og kaste den fra meg, kaste fra meg den eneste sjansen til og ha en mor.

--------------

Tok ikke så lang tid og få 15 stemmer, godt jobba! Ny del på 17 stemmer hihi