Love A Psycho

40 - Hvor i helvete er han?

Ariana's pov 

"Jeg vet ikke helt jeg Blake, føler det blir litt mye om vi skal drive og sove over hos hverandre og henge sammen når det du egentlig vil bare er og være fuckfriends," svarer jeg litt kaldere enn planlagt.

Han stønner irritert og ser meg oppgitt inn i øynene før han sier " Er du seriøst så jævla naiv og blind, tror du jeg hadde latt hvem som helst sove over og tror du jeg seriøst hadde spurt hvem som helst om hvordan de hadde det og vist at jeg brydde meg om dem. Kan du ikke bare innse at jeg begynner og få følelser for deg og la det gå smertefritt uten og gjør det så satans innviklet,"

"Blake jeg," begynner jeg men blir avbrutt av han.

"Bare la meg snakke ferdig, jeg vil ha deg som mer enn en fuckfriend, noe jeg aldri trodde jeg ville  skje så gjør meg en tjeneste og bare bli min," avslutter han. Jeg har aldri sett øynene hans så fulle av følelser før, jeg hadde aldri trodd denne dagen ville komme.  At den kalde og frekke gutten som bare brukte jenter for sex skulle innrømme at han hadde følelser for meg. 

Uansett hvor mye jeg lengtet etter og ha han nærme meg og vite at han aldri ville sviktet meg var jeg langt i fra klar til og overgi meg til han. Selv om jeg var sterk nå vet jeg at når han først får kloa i meg er det over, jeg kommer til og bli fortapt og jeg kan ikke la det skje. Det er min tur til og ha kontrollen over meg selv, ikke pappa, ikke mamma, ikke Julian og Blake skal iallfall ikke få æren av og ha all kontroll over meg. Så jeg gjorde det eneste fornuftige, rettet meg opp i ryggen, spiddet øyene hardt inn i han og sa med den kaldeste tonen jeg fikk til:

"Tror du seriøst jeg noen gang ville få følelser for en som deg, uvitne jenter syns kanskje du er tøff og deilig. Men jeg vet du er ingenting mer enn en taper med dadyissues, ja det har vært gøy og tullerundt med deg men du betyr ingenting mer for meg og du kommer heller aldri til og gjøre det," sier jeg og smiler falskt til han.  Jeg har aldri sett han sånn her før, han ser rett og slett bare tom ut som om ingenting betyr noe lengre. Han studerer hver minste detalj med meg før han snur seg og går ut døra og la meg så alene i stua hans som en idiot.

Jeg står der en liten stund før jeg går ut selv og setter meg inn i bilen. Jeg slår hånda hardt i rattet og lar tårene trille ned kinnene mine i en foss, hvorfor måtte jeg ødelegge det eneste positive i livet mitt. Han var kanskje ikke feilfri men han hadde fått meg til og smile og le og jeg hadde ikke følt meg så lykkelig og glad på en lang stund før han kom løpende inn i livet mitt, og nå var det allerede over for jeg hadde klart og ødelegge det så sykt.  

*

Det hadde gått en uke siden jeg sist så Blake, en jævla lang uke. Jeg hadde leita etter han og håpet på og se han hver eneste dag, jeg hadde en liten periode planlagt og forklare meg og si jeg bare var redd for og binde meg. Men nå begynte jeg og bli irritert over at han var forduftet, jeg hadde til og med banket på døren hans uten noe respons. Nå var jeg på vei til mitt siste forsøk på å få kontakt med han, jeg skulle finne Nathaniel og spørre hvor i helvete Blake hadde blitt av.

Jeg fikk øye på han i enden av den lange korridoren på skolen, det var matfri så de fleste var i kantina men det var fortsatt en del elever igjen i gangene. Jeg hadde egentlig ikke anelse på hvor jeg skulle finne han så nå etter 10 minutter med leting lykkes jeg endelig.

Han sto sammen med Alex, de snakket rolig sammen så jeg følte ikke jeg avbrutte noe veldig vikte når jeg stilte meg opp foran dem der de sto henslengt inntil veggen.

"For en overraskelse," sier han sarkastisk og ser på meg, noe sier meg at han bare har gått og vente på at jeg skal komme til han.

"Hvor er han?" spør jeg og ser frem og tilbake mellom dem.

"Ikke her," svarer Nathaniel og ser utfordrende på meg.

"Jeg er virkelig ikke i humør til tull så fortell meg, hvor i helvete er han?" freser jeg irritert.

"Vi vet ikke Ariana, vi har ikke fått kontakt med han," kommer det fra Alex. Jeg kjenner hjertet synker litt og pulsen stiger, hvor faen er den gutten.

Jeg prøver og skjule skuffelsen så godt jeg klarer, men det medfølende blikket til Alex forteller meg at jeg ikke lyktes så veldig godt.

Jeg ser en siste gang på dem før jeg snur meg og forsvinner nedover i korridoren.