Love A Psycho

41 - Venner

Ariana's pov

"Han er liksom både snill mot meg og sykt kjekke," forteller Peyton ivrig. Jeg har ikke fått med meg halvparten av det hun har fortalt, jeg irriterer meg fortsatt over at han bare har forduftet helt. Jeg kjenner Becca sitt blikk brenne i meg fra andre siden av bordet i kantina, jeg løfter litt på hodet og møter blikket hennes. Hun ser litt på meg som om hun vurderer hva hun skal gjøre.

"Irriterer det deg at han har dratt?" sier hun mer som en påstanden enn et spørsmål. 

"Hva snakker du om?" spør jeg irritert.

"Du trenger ikke holde den harde fasaden oppe rundt oss Ariana, vi er vennene dine ikke fiendene," fortsetter Becca og holder blikket mitt. Jeg vet at hun har rett, jeg trenger og snakke om det selv om jeg egentlig ikke vil.

"Ikke så fort nå jenter, hva i all verden er det dere snakker om?" spør Peyton forvirret og ser frem og tilbake mellom oss. Jeg tror Becca skjønner jeg ikke har tenk til og si noe for hun tar ordene ut av munnen på meg.

"Hun er forelsket i Blake og nå har han stukket av fordi hun avviste han,"

Jeg ser skyldig ned i bordet og prøver og late som ingenting. Jeg har ikke kjent Becca lenge, men jeg har allerede skjønt at hun er flink på og lese mennesker. Hun forstår meg på en måte ingen andre har gjort før, det er skummelt.

"Hva du tuller?" spør Peyton og ler litt før hun ser blikket Becca sender henne og slutter.

"Jeg skulle virkelig ønske jeg tulla. Jeg kan ikke styre det, han får meg til og føle meg fortapt. Jeg kan ikke bli fortapt i han jeg trenger hjelp," sier jeg og ser desperat på dem.

"Jenta mi det er ikke noe farlig med og være forelsket, du må bare lære deg og stole på deg selv. Vist du ikke stoler på deg selv hvordan skal du klare og stole på noen andre? Du er en ung flott jente, er du forelsket må du gå for det og leve livet litt, selv om du har opplevd fæle ting som gjør at du har vanskeligheter med og stole på folk betyr det ikke at alle vil deg vondt," Becca ser på meg og smiler forsiktig. 

"Jeg vet det, jeg orker bare ikke tanken på og miste meg selv igjen," 

"Bare fordi du velger og bli sammen med en og tilbringe tiden din med han betyr ikke det at du må overgi deg selv. Lær deg og både elsk og vær forelsket på en og samme tid da vil du skjønne du slipper og overgi deg sånn som du gjorde med Julia," sier Peyton og legger hånden sin over min.

*

"Ariana Palvin dette er ikke akseptabelt, dette er tredje gangen du har kommet for sent til timen denne uka," sier Mr. dum når jeg kommer inn i matte timen etter spise fri.

"Har du noen anelse om hvor lei jeg er av deg og de trege timene dine? Kan du ikke bare la meg være i fred snart, når skal du innse at jeg ikke bryr meg en dritt om hva du sier?" spør jeg irritert og snur meg for og gå ut av klasserommet igjen.

Jeg skriker høyt når jeg kommer ut i gangen og synker ned på bakken med hodet i hendene. Jeg lener meg inn til skapet og lukker øyene forsiktig. Humøret mitt blir bare dårligere og dårligere, jeg trenger at han kommer tilbake til byen fort som faen så jeg kan ordne opp i alt dette kaoset. Etter en stund på gulvet reiser jeg meg sakte opp, jeg lener meg litt inntil skapet for og komme meg etter det lille blodtrykksfallet jeg fikk da jeg reise meg. Jeg går med bestemte skritt mot hovedutgangen, når jeg kommer ut blir jeg omfavnet av den friska lufta. Det begynner og bli kaldere ut nå som vi kommer nærmere vinteren og mørkere tider.

Jeg finner frem til bilen min og setter meg inn bak rattet, jeg rygger ut av oppkjørselen og kjører direkte til crossbanen. Jeg skifter til crossdrakta og tar på støvlene før jeg begynner og gå mot syklene. Når jeg setter meg på sykelen og starter opp motoren er det som om han er ved min side og forteller meg akkurat hva jeg skal gjøre. Jeg gasser på litt og kjøre forsiktig i retning et område jeg aldri har kjørt i før, det er det området Blake bruker all sin tid.

Jeg gasset på og kjørte i høy fart ned den lillebaken som førte opp til en liten topp jeg hoppet over. Hoppet gikk overraskende bra og jeg landet bra i bakken, jeg kjørte videre over sletta og slapp gassen litt rett før en brå sving. Midt inni svingen tok jeg ned beinet, touchet bakken bittegrann og før jeg viste ordet var jeg gjennom svingen. Jeg smilte fornøyd for meg selv for ikke og ha sklidd noe som jeg pleide å gjøre når jeg svingte.

Jeg kjørte tilbake til det lille klubbhuset som var i samme bygning som garasjen til syklene. Jeg satt meg på en benk utafor og lente hodet inntil veggen, det var tidlig på dagen derfor var ingen her enda. Jeg nøt stillheten da jeg hørt noen gikk i nærheten, jeg løftet blikket og så mannen jeg møtte første dagen min her.

"Er det her du sitter?" spør han og smiler.

"Ja det stemmer," 

"Ja det er fint og kjøre på denne tiden av dagen når det er lite trafikk ellers i løypa," fortsetter han.

"Du vet den konkurransen det har vært snakk om som er i Desember, er det noe kjangs for at jeg kan få delta på den?" spør jeg. Er det en ting jeg vet, så er det at Blake aldri ville gått glipp av den. Så om han ikke dukker opp før den tid må jeg nesten bare delta.

"Ja det skal ikke være noe problem og få meldt deg på. Men du må forbedre deg på og havne i en dårlig klasse med alle aldre siden du nettopp startet og ikke har noe grunnlag," 

"Det skal ikke bli no problem," svarer jeg takknemlig.