Love A Psycho

36 - frykt

Ariana's pov

Jeg går inn på kjøkkenet mandags morgen og slenger meg ned på en av stolene rundt kjøkken bordet.  Faren min sitter på andre siden av bordet og leser i en papir avis, gammeldags mann som fortsatt bruker papiravis når du like godt kan lese det på nettet.

"Pappa du vet du liksom kan lese avisen på nettet nå," sier jeg i en ertende tone og ser på han. Han tar avisen ned og legger den på bordet.

"Ikke for og være sånn veldig gravete og nysgjerrig Ariana men kan jeg spør deg om noe?" sier han og ser litt alvorlig på meg.

Jeg kjenner pulsen stiger litt og er redd for at han skal si han vet jeg møtte moren min eller noe sånt. "Eh ja du kan vel det," svarer jeg og smiler falskt.

"Det sto i lokal avisen i dag morges at noen ungdommer hadde tent på en bil og at noen hadde ringt politiet med en anklage at en ung gutt helt bensin på en annen. Det skjedde vist nede med den brygga og smuget du pleier og henge, du vet vel ikke noe om det?" spør han uten og se meg i øyene. Jeg lar hjernen jobbe på høy gir for og tenke hvem dette kan være og det er da det slår meg. Blake ble ringt av Nathaniel i går og bedt om og komme ned til smuget.

"Nei jeg vet ikke noe, er ikke der så mye lengre. Men jeg må gå nå skolen begynner," svarer jeg og reiser meg fra stolen for og gå ut av kjøkkenet.

"Ariana det var ikke vondt ment, trodde ikke du hadde noe med det og gjøre alltså," sier han før jeg rekker og komme ut av kjøkkenet. Jeg hører i stemmen han sin at han angrer på at han spurte meg. Jeg stopper opp i kjøkken døra og snur meg rundt.

"Jeg vet det pappa, vi snakkes senere," sier jeg og gir han et varmt smil, et ekte varmt smil.

Jeg går ut og setter meg i bilen og skrur på varmen, jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke. Og tenne på en bil er ikke så ille, men og prøve og tenne på et annet menneske er litt over radaren. Til og med for meg. Jeg prøver og tenke en fornuftig grunn til at noen ville helt bensin over noen andre men klarer ikke komme på noe fornuftig. Kanskje jeg bare ikke er skapt for og kunne sånn ting. Jeg ble jo ikke født som en trøblete unge, det var jo noe jeg valgte og bli. Kanskje jeg bare ikke har det i naturen og tenke så grovt. Jeg starter bilen og kjører ut av oppkjørselen og mot skolen og har bestemt meg for en ting. Vist dette er sant, må jeg holde meg unna Blake for en ting er sikkert, jeg dreper ikke mennesker.

Det irriterer meg at jeg tenker så mye på det og han, men jeg likte virkelig helgen vår sammen. Selv om det ikke var en bra grunn til at vi måtte dra avgårde men jeg koste meg, jeg føler han er annerledes. At han forstår og respekterer meg på en måte ingen andre har gjort, og han får meg til og føle noe annet, han får meg til og føle mer. Bare han er nær meg er nok til og gi meg støt gjennom hele kroppen og ønske han aldri tok hendene mine vekk fra meg. Tankene mine blir avbrutt av at bilen bak meg tuter høyt med hornet. Jeg kommer til meg selv og skjønner jeg har stått stille midt på parkeringsplassen på skolen uten og parkere.

Etter jeg har parkert bilen går jeg ut av den og opp mot skolen, jeg ser Blake står utenfor med Nathaniel og Alex. Jeg prøver og unngå å se på han men det er litt vanskelig siden han alltid må se så sinnssykt bra ut. Han har på seg svarte jeans med hull på knærne, en hvit hettegenser og en svart bandana  rundt hodet. Han for øye på meg og gir meg et lite smil, jeg snur meg fort vekk fra han og jeg kan føle de forvirrede øyene i nakken. Jeg kan føle at han følger etter meg på vei inn til skolen, jeg hører tunge raske skritt bak meg og ber om at det ikke er han.

"Arianna vent på meg da," hører jeg han sier irritert bak meg. Jeg setter opp farten litt og later som jeg ikke hører han, jeg hører han sier "hva faen," lavt til seg selv før jeg kjenner  at han tar meg rundt håndleddet og drar meg hardt mot seg. Jeg treffer brystet hans og tar inn lukten av mint, røyk og noe som minner og wiskey. Han kan ikke mene han har drukket allerede, klokka er liksom bare åtte om morgenen.

"Hva?" spør jeg og ser opp i de forvirrede øyene. Øyene våres møtes og jeg klarer ikke se vekk uansett hvor mye jeg ønsker, det er som vi smelter sammen til en person i det han ser på meg. Vi blir avbrutt av Julian som står bak meg og ser frem og tilbake på meg og Blake. Blake grynter irritert og drar meg etter han og inn i et klasserom rett ved siden av, han låser døren bak meg og stiller seg foran meg. Han står så nærme at jeg ikke kommer meg noen vei.

"Assa dette klasserommet er ganske så stort du trenger ikke og stå så tett oppi meg," sier jeg og smiler ertende.

"Hvorfor unngår du meg?" spør han alvorlig uten og bryte øyekontakten. Herregud det er ikke en så big deal jeg ikke gadd og smile til han når jeg gikk forbi han på vei inn til skolen.

"åh kjære deg, er du virkelig sur fordi jeg ikke smilte tilbake til deg?" svarer jeg og smiler falskt. Han presser meg litt hradere mot veggen og jeg må kjempe i mot og da hånden min og til fjeset hans.

Jeg ser han inn i øyene og prøver og vise så lite følelser som mulig, han ser sint ut men jeg er ikke redd for han. "Jeg vet hva du gjorde i går," sier jeg og han tar et steg unna meg. Jeg puster tungt ut uten at jeg viste jeg holdt den inne og ser opp på Blake, øyene hans er ikke lengr fylt med sinne. Nå er de bare fylt med, frykt.