Love A Psycho

29 - Vakre armer

Ariannas pov

Jeg stakk fra skolen etter samtalen med Julian. Det irriterte meg så kraftig at han tok eierskap på meg så jeg orket ikke mer skole og mer mennesker for i dag. Nå ligger jeg halvsovende i senga og ser ferdig filmen jeg begynte på tidligere i dag. Klokka er rundt åtte så mørket har lagt seg som et teppe over byen. Det gjør meg søvnig, men før jeg sovner må jeg inn og se til Jack. Han bekymret meg litt i dag morges og jeg har ikke snakket med han siden det. Jeg reiser meg sakte fra sengen og trasker bort til døra og slenger på meg et par slippers før jeg går ut og inn i huset.

Når jeg kommer inn går jeg opp til Jack sitt rom og banker på døra, jeg venter litt men ingen tegn til svar. Så jeg åpner døra og kikker inn, men rommet er tomt. Jeg går lengre inn i rommet når jeg ser det ligger et ark på senga hans. Når jeg kommer nærmere ser jeg det faktisk er et brev. Et håndskrevet brev med mitt navn på. Jeg stusser litt på hvorfor i alle dager Jack har lagt fra seg et brev, for det første vi lever i en digital verden og for det andre det er Jack.

Jeg løfter det opp og starter og lese:
Jeg tenkte du ville ta deg en tur innom rommet mitt etterhvert når du ikke fant meg. Så jeg legger fra meg dette bare for og informere at jeg har tatt meg en liten tur østover for og ordne opp i et par ting. Jeg har med meg Olivia på turen så ikke stress for at jeg er alene. Ikke ring meg, dekk opp for meg til pappa og ikke kom etter meg. Jeg skal orde opp i dette problemet så er jeg hjemme før du aner. Jack.

Jeg setter meg forbauset ned på senga og leser gjennom brevet en gang til. Hva i alle dager har han blanda seg opp i, og hvorfor har jeg ikke merket at han har hatt problemer. Om jeg bare hadde forstått det og ikke vært så selvopptatt hadde jeg lagt merke til det og kunne hjulpet han.

En tanke slår meg og jeg løper fort ned trappa. Jeg går fort inn i stua der Candice og Pappa sitter i hver sin soffa på hver sin mobil.

"Jeg og Jack drar på en kort ferie, snakkes snart," sier jeg og små løper mot døra. Pappa ser fort opp og roper etter meg, men jeg tar skoene i hendene og smeller døra hardt igjen etter meg. Jeg tar en sjapp tur innom rommet mitt og drar med meg noe tøy og en tannbørste og stapper det oppi en bag og spurter mot bilen. Jeg ser pappa er på vei ut døra når jeg setter meg i bilen og kjører avgårde. Jeg sender han en sjapp melding om at jeg snart er tilbake og at han ikke må beskymre seg.

*

Jeg tar nøkkelen ut av tenninga og prøver og manne meg opp til og gå og ringe på huset jeg har parkert foran. Det har seg sånn at Olivia som Jack har stukket av med er lillesøstera til ingen andre ringere en selveste Blake Berry. Så jeg står da her parkert i oppkjørselen hans og går gjennom det jeg skal si i hodet mitt. Jeg har virkelig ingen anelse på hvor de er, det er en av grunnene til at jeg skal spørre Blake og hjelp.

Jeg går ut av bilen og lukker døra forsiktig før jeg begynner og gå mot døra hans. Jeg stiller meg stykke unna døra og trykker inn ringeklokka før jeg rekker og angre. Jeg venter et par minutter før jeg hører skritt nærme seg døra. Pulsen min stiger  når dørhåntaket går ned og et forvirret hode stikker ut av døråpninga.

"Hva faen gjør du her?" bjeffer han bittert. Jeg støkker litt av den syrlige tonen men henter meg fort inn igjen og fokuserer på det jeg kom her for.

"Lillesøsteren din heter Olivia og er like gammel som broren min ikke sant?" spør jeg og prøver og virke litt hyggelig.

"Jeg antar det ja," svarer han uinteressant og lener seg inn til dørkarmen med armene i kryss. Han har på seg en svart nike joggebukse og en enkel hvit t-shorte. Håret hans er som vanlig glansfult og veldig bustete, øyene mine faller ned fra håret og ned på de veltrente, solbrune armene hans. Hvordan i alle dager er det mulig og ha så vakre armer.

Jeg flytter øyene mine til hans som ser utålmodig tilbake på meg. Jeg kommer tilbake til virkeligheten og forteller hvorfor jeg står her på trappa hans når vi nylig er ærklert fiender.

"Jo du skjønner, søsknene våre har stukket av sammen. Jeg møtte broren min ganske så stresset i dag morges, og når jeg kom hjem i dag fant jeg en lap på senga hans der det sto han hadde kommet opp i noe trøbbel. Og da at han hadde stukket av med Olivia, lillesøstra di. Og da kommer vi til grunnen til at jeg kom til deg jeg lurte på om du hadde noe anelse hva de har tullet seg opp i eller hvor de er,"

Blikket hans blir mørkere enn jeg noen gang har sett det, øyene hans blir mørke og harde og huden hans blekner.

"Skal du ut og finne dem," spør han med bitthert og avsky i stemmen.

"Eh ja jeg hadde tenkt det men jeg aner jo ikke hvor de er,"

"Vent her jeg blir med deg," sier han og går inn i huset. Etter 5 minutter kommer han ut og har skifta til svarte dongeribukser og en svart hettegenser.

"Vi tar din bil så gi meg nøkklene," sier han når han låser døra og går forbi meg med nøkklene mine i hendene. Han setter seg rett inn i førersetet og jeg sukker tungt. Det var ikke akkurat sånn her jeg hadde planlagt denne leteaksjonen. Men jeg går og setter meg i passasjersetet uten og lage et stort nummer ut av det.

"Har du noe anesle hva som har skjedd da?" spør jeg nysgjerrig siden han plutselig ble så målbevisst.

"Har du hørt og Triffon Clark?"

-----------
Kommer ny del når denne delen har fått 15 stemmer!