Love A Psycho

3 - Så jævla frekk

Arianna's pov

Peyton slipper meg av utenfor og jeg går opp mot døren. Jeg vet hva som venter meg når jeg kommer inn døren, en sur og gretten stemor uten jobb og noe og gjøre, og en litt kul lillebror som tigger penger, alltid hyggelig og komme hjem til.

"HALO!" sier jeg når jeg kommer inn egentlig bare for irritere stemoren min Candice.

"Ikke skrik Arianna, skjerp deg du er ikke 10 år lengre," sier Candice surt og kommer ut fra stua til ganga der jeg står.

"Jaja du er ikke moren min så det kan du ikke bestemme," svarer jeg. Jeg elsker virkelig og terge Candice.

"Jeg er det nærmeste du kommer en mor, når ikke din egen mor vil ha deg engang," sier hun i en forferdelig tone. Jeg snur meg sakte, sinne mitt bobler og det er like før jeg eksploderer.

"Du blander ikke inn moren min," knurrer jeg og tar et skritt mot henne.

"Du er den falskeste bitchen jeg kjenner, ikke tro pappa virkelig elsker deg! Bare vent en dag dumper han deg og da er du fattig og hjemmeløs se og få deg et liv," knurrer jeg og går opp på rommet mitt.

Ingen nevner moren min, ingen. For 12 år siden mistet jeg moren min, hun døde ikke eller noe. Hun forlot oss, jeg var 4 år og broren min var 2 år. Hun forlot huset om natten uten en forklaring, jeg tror hun ikke taklet og være ung mor og ha så mye press på seg. Pappa måtte fortelle at hun var på ferie, han måtte lide seg gjennom nesten hele barndommen min utenatt jeg viste hvordan han hadde det. Men etterhvert skjønte jeg det, hun kom ikke tilbake. Hun kom aldri til og komme tilbake. Så når jeg var 12 år kom Candice inn i livene våres og etter det har hun planta inni hjernen min hvor mislykket jeg og at der er min skyld at moren min forlot oss. 

Moren min var vakker, veldig vakker. Jeg ligner ganske mye på henne, de samme blå øynene og det tykke brune håret, jeg har et bilde av henne på nattbordet, jeg ser på det når jeg føler jeg trenger en mor. Moren hennes altså mormoren min er mitt største forbilde. Hun forlot oss ikke som moren min gjorde, hun tok vare på oss når pappa var helt på bunn, hun var som en mor for meg. Jeg snakket med henne om alt men når jeg var 13 år gikk hun bort, hun ble rammet av kreft og tapte den lange kampen.

Det banker på døren og jeg ser opp, boren min Jack kommer inn og lukker døren bak seg. Han setter seg ned i senga vesiden av meg og ser på bildet av moren vår som jeg har i hendene.

"Jeg vet hun elsket oss, ikke la det gå inn på deg det er ikke din feil Aria," sier han stille og ser på meg.

"Jeg vet, men det gjør vondt. Jeg trenger en mor ellers ville jeg aldri endt opp sånn her, jeg fester og drikker og griner, jeg lever i evig hjertesorg. Når Julian var utro knuste han et hjerte som allerede var knust," snufser jeg og legger hodet mitt på skuldra hans.

"Jeg lurer på hvordan det hadde vært vist hun aldri hadde dratt, da hadde nok aldri Candice komme inn i livene våres. Det er lett og se at pappa bare er sammen med henne for og glemme mamma," mumler han tilbake.

Vi ligger sånn en stund og bare studerer bildet av moren vår, før det banker på igjen. "Kom inn," svarer jeg og ser opp på pappa som står i døra. "Kan jeg snakke litt med deg Arianna," spør faren min og ser strengt på meg. kjærligheten har ødelagt pappa, han mistet mamma og ble deprimert, så fant han ei ny ei og ble påvirket av alt hun sier. Han prøver og komme over han selvom han vet det ikke blir det samme.

"Ja bare snakk," svarer jeg og løfter hodet opp fra skuldra til Jack og ser han rett i øynene, han sukker tungt når han innser at Jack ikke forlater rommet.

"Candice fortalte at du hadde vært veldig frekk og sjelt henne ut og skreke masse slemme ting til henne, er det sant?" spør han med et rolig blikk. Faren min er egentlig verdens beste, før Candice flyttet inn og ble sammen med pappa var han alltid veldig forståelse full. Han hadde alltid gode råd til ting jeg trengte hjelp til. Han hadde både fars rollen morsrollen og bestevennsrolle. Men nå de 3 siste årene har han virkelig ikke vært seg selv, han ler nesten aldri han er altfor streng og han liker ingen.

"Jeg er så sykt lei av at du alltid skal påstå at jeg er så jævla frekk, kan du åpne øynene og se hvordan barnene dine egntlig har det? De trenger en forelder som tar seg tid til dem og viser dem kjærlighet. Kjæresten din slenger bare dritt! Hun klager over oss hele tiden, skjerp deg vi vet alle at du ikke elsker henne! Det er like vondt for deg at mamma dro som for oss!" skriker jeg av alle krefter og løper ut av rommet mitt.

Jeg hører skrittene til Jack kommer etter meg, jeg hiver på meg noen sko og skinn jakka mi og vi løper nedover mot sjøen. Vi kommer frem til brygga og smuget, det er her nede alle de fleste ungdommen i byen møtes. Ikke de snille ungdommene som får 6 på prøvene, men de som drikker, røyker og gjør faenskap. Meg og Peyton fant ut av dette stedet i begynnelsen av sommeren, dessverre fordi vi spionerte på Jack. Jeg følger etter Jack som går inn i smuget, ikke vet jeg hvorfor men jeg tør ikke være her alene. Det sitter sløve ungodmmer over alt her, noen røyker, noen kliner og noen bare er her.

Jack stopper med en gutt jeg føler jeg har sett før, han rekker han penger og får tilbake en pakke røyk. Jeg blir irritert og lettet, irritert fordi han bare er 14 år og lettet fordi det ikke er joint eller noe annet stoff. "Jack har du tenkt til og introdusere meg for vennen din?" spør han og nå kjenner jeg han igjen. Det er kompisen til han skumle som klikket på meg tidligere idag.

"Jo dette er storesøstra mi Arianna, og Aria dette er kompisen min Nathaniel," svarer Jack og indroduserer oss for hverandre.

"Åja det stemmer det, du og venninna de var de lekre som skremte vekk små gutta på skolen idag. Hyggelig og hilse på deg Arianna," sier han og rekker frem hånda. Jeg stirrer stygt på dem og svarer.

"Kan ikke vite hvor den har vært, og jeg foretrekker Aria," svarer jeg litt frekkere en planlaggt, jeg snur på hælene å går selvsikkert ut av smuget.

---------------

Comment og vote så blir jeg hæppi