10 - ledig plass på laget

1.2K 43 1
                                    

Arianna's pov

Blake har dradd meg inn i døra og kjører nå mot sentrum. For og være helt ærlig er jeg litt redd han kommer til og kidnappe meg nå. Han kjører nedover en trang gate med store slitte hus. Det ser ikke ut som om det er noen som bor i de, men noen bor det nok noen i en del av dem.

"Hva er det vi skal?" spør jeg rolig og ser ut av vinduet og på sola som holder på og gå ned bak et fjell.

"Vi skal spå deg," svarer han og svinger inn i et parkeringshus og parkerer bilen. Jeg setter spyttet fast i halsen når han sier vi skal spå meg, jeg er redd for og høre noe som helst om framtiden min. Men Aria pust ingen har virkelig evnen til og spå det er bare tull og fantasi.

Jeg begynner og gå rolig etter Blake og opp mot den trange gaten og de slitte husene. Han går hen til døra på et hvit hus. Han stopper opp og venter på at jeg skal komme helt hen til han, det er ingen andre i gaten en oss to så jeg får en dårlig følelse av dette. Når jeg kommer hen til han tar han hånden min og drar meg inn døra bak han. En søt og intens lukt slår meg med en gang jeg kommer inn døra, det ser ut som det er en liten butikk der de selger alt mulig rart. Plutselig kommer det en dame og mann ut av en dør, de lyser opp når de ser oss. Damen går med en lang stor rød kjole og mannen med brune bukser og blå skjorte. Jeg får sjokk når jeg ser de, det ser ut som om de kommer rett ut fra 80-tallet.

"Blake vi har ventet på deg! Kom inn her Blake og Arianna!" sier damen og omfavner Blake i en klem. Jeg fryser til  når hun sier navnet mitt og det er like før jeg snur meg og løper ut her i fra, men Blake tar rundt midjen min og holder meg igjen når han merker jeg skal til og rømme. Han dytter meg inn døren foran seg. Jeg er for redd og sjokkert til og si noe, rommet lukter søtt og det står et bord og to stoler midt i rommet. Det står en kule på toppen og det er nesten så at jeg ler av hvor teit dette ser ut. Uansett hva denne dama skal si om min framtid nå er jeg ganske sikker på at det ikke stemmer.

"Arianna kan du sette deg ned her? Jeg heter Adia og dette er min mann Adain," sier den snodige damen og setter seg ned på den ene stolen. Jeg setter meg ned på stolen ovenfor henne, hun tar tak i håndflatene mine og drar de til seg. Hun legger håndflatene mine inntil kula og legger sine over.

"Vel fortiden din er uklar men moren din forsvant fra den og kommer tilbake i fremtiden din. Du vil snart bli gjennforent med moren din og du kommer til og komme i fare, burde ikke la nye folk komme innpå deg og hold hemmeligheten din trygg før den gjør større skade en den allerede har gjort," 

Jeg reiser meg brått og og river hendene mine ut av grepet til Adia, jeg står og stirrer fra Adia til Blake før jeg snur meg og løper ut av huset. Jeg hører Blake rope etter meg og at de raske tunge skrittene hans kommer etter meg, så jeg setter farta opp mer. To sterke armer griper rundt midjen min og holder meg igjen for og løpe lengre, jeg snur meg rundt og ser opp i øyene hans. De roer meg, men de roer meg ikke nok for jeg bryter sammen. Jeg har prøvd så hardt og ikke bryte sammen, jeg har ikke følt meg så tom og ødelagt siden moren min dro.

"Jeg er ikke klar jeg vil ikke se henne! Hun-hun kommer til og ødelegge familien min!" presser jeg frem og kjenner en tåre renne ned kinnet mitt.

Jeg prøver og dra meg ut av grepet hans med stor kraft men han er for sterk. "Slipp-" mer rekker jeg ikke si før jeg kjenner leppene hans på mine. Alle musklene i kroppen min slapper helt av og det er like før jeg ikke klarer og holde meg på benene. Leppene hans er myke og passer perfekt mot mine, kyssene hans er forsiktige mot mine som om han venter på om det er greit for meg at han kysset meg. Han presser meg opp mot veggen og begynner og tvinne håret mitt med fingrene sine. Jeg presser han hardere mot meg og drar hånden min gjennom håret han sitt gjentatte ganger.

Han trekker seg unna og jeg får lyst til og rope at han ikke skal slutte at jeg trenger han, men det kommer ikke et ord ut av munnen min. Jeg følet meg trollbundet og lurt av han, men følelsene er så sterke at jeg klarer ikke holde meg unna.

"Jeg måtte roe deg," hvisker han nesten uhørlig og lener pannen sin intil min.

"Du klarte det," svarer jeg tilbake så lavt at jeg er sikker på at han ikke hørte det.

"Hvorfor driver du med akkurat boksing?" spør jeg lavt og trekker meg litt unna han.

"Jeg driver egentlig med motorcross, men en mann som meg må kunne slå hardt," svarer han og trekker på skuldrene.

Jeg trekker meg bare lengre vekk fra han. Før pappa fikk meg var han landets beste i motorcross, men mamma var for redd for at han skulle skade seg så han ga seg. Men før jeg ble intrisert i turn var jeg alltid med pappa og så på motorcross og så når han kjørte for gøy, jeg hadde en liten cross sykkel når jeg var 4 år.

Før jeg rekker og tenke meg om spør jeg om noen jeg ikke hadde planlagt. "Er det en ledig plass på laget?"

Han ser først overrasket hen på meg som om jeg skulle være et skikkelig styg romvesen, så gliser han cocky og nikker før han legger armene rundt midjen min. Han lener seg inn mot meg og jeg er sikker på at han skal kysse meg igjen men han lener seg heller inn mot øret.

"Alltid plass til engler som deg," hvisker han og lar leppen komme borti øreflippen min. Det er like før jeg blir gal og presser han mot meg og legger leppene mine på hans, men en kjent stemme avbryter tankene mine.

"Hva faen Arianna,"

--------------

si jeg er ekstremt hæppi , boka er 10'ende plass i ungdomsfiksjon allerede!! Meget takk <3

Love A PsychoWhere stories live. Discover now