Love A Psycho

4 - Drapspinne

Arianna's pov

Jeg går og setter meg på kanten av brygga og ser utover havet. Nathaniel kommer og setter seg vesiden av meg så beinene våres ligger helt inntli hverandre. "Har du noen gang hatt lyst til og hoppe og aldri komme opp igjen?" spør han.

"Av og til," mumler jeg til svar og studerer månen lang ut i horisonten. Det var fullmåne den dagen mamma dro, så når jeg ikke hadde noen andre og snakke til snakket jeg til månen fordi det var det som minnet meg mest om mamma. Jeg og mamma har et helt likt månesmykke vi begge fikk til dåpen vår. Mamma fikk den av sin mor og jeg fikk den av min mor. Jeg går med det hver dag og tar det nesten aldri av.

"Har du alltid vært så kald?" spør Nathaniel og ser på meg med et nyskjerrig blikk.

"Nei men ting skjer og man kan ikke alltid være åpen og varmhjertelig,"svarer jeg og smiler smått.

"Men du er egentlig ikke så bedre selv," sier jeg og ser selvsikkert på han og prøver og få frem et poeng.

"Nei jeg vet. Men man blir påvirket av folk som står deg nær og i dette miljøt må man være litt hard mot seg selv og andre,"

Han tar opp en røyk fra lomma og plaserer den mellom tennene, han tenner den på med en ligther han hadde i lomma og tar et drag før han strekker den mot meg. Jeg ser på røyken før jeg sakte men sikkert tar den og løfter den opp mot munnen min. Jeg tar et drag og puster ut røyken uten og hoste. Jeg har prøvd før så jeg reagerer ikke så veldig på det. 

"Jeg skjønner meg ikke på folk som røyker og tar dop, altså vi har alkohol for og glemme og bli i bedre humør. Derfor skjønner jeg ikke hvorfor folk velger og ødelegge seg mer en nødvendig, så egentlig skjønner jeg ikke hvorfor jeg tok et drag av den drapspinnen," mumler jeg og peker på røyken, Nathaniel begynner og le og ser hen på meg .

"Du sa noe der snuppa, men man kan heller ikke gå rundt og drikke hele tiden, og når man først begynner og drikke er det ikke så lett og la være vet du," svarer han og trekker på skuldrene og ser utover det mørke havet.

"Syntes du det er gøy og selge røyk og alkohol til 14 åringer?" plumper det ut av meg, jeg angrer litt for det var veldig frekt men jeg bestemmer meg for og ikke bry meg.

"Nei, men jeg trenger virkelig pengene og de får uansett tak i det. Og som med broren din, når han først kom og spurte om og kjøpe av meg for et halvt år siden ble jeg først kjent med han. Jeg fortalte hvor skadelig det var og han lovte meg og aldri ta noe sterkere, da går det greit for meg," svarer han og jeg blir litt sjokka av hvor mye han later som om han bryr seg. Han er egentlig litt inspirerende for han er i et tøft miljø og tar det ganske lett.

Jeg skal til og reise meg men blir holdt igjen av en hånd som griper rundt overarmen min. "Alt vil ordne seg," sier han mest til seg selv og forsvinner ut i den svarte natten.

Det hadde jeg sagt til meg selv hver dag i mange år etter moren min dro, men jeg hadde sluttet og tro på at alt ville ordne seg. Da måtte det skje ett stort mirakel. Og siden jeg ikke tror på mirkaler er jeg lite overbevist på at alt ordner seg. Uansett hvor bra ting blir får jeg aldri tilbake moren min, og barndomms minnene vil alltid ligge og dra meg ned mot helvette. Ting kan ikke ordne seg for jenter som meg, for uansett hva som skjer kan jeg ikke forandre fortiden min.

"Hvorfor lot du moren min gå? Du var og voktet oss hele kvelden, du så henne gå men gjorde ingenting. Jeg vil vite hvorfor hun dro! Var det meg? Var to små barn for mye for henne?! Gi meg svar!" griner jeg ut i luften og legger meg på ryggen og ser opp på månen.

Moren min hadde etterlatt en knust familie, som faller mer og mer fra hverandre hver dag som går. Om jeg bare kunne fått svar, jeg trenger og vite hvorfor ting ble som det ble? Jeg lurer på om faren min har snakket med moren min eller vet grunnen til at hun dro. Og jeg er livredd for at moren min har en nye familie, da vet jeg virkelig ikke hva jeg skal gjøre med meg selv.

"Ari, vi må gå kommer du?" hører jeg den velkjente stemmen til Jack spør. Jeg snur meg og ser han tomt i øynene, så reiser jeg meg og følger etter han vekk og mot det trygge hjemmet vårt. Vi går vekk fra smuget og kommer opp på veien og går bortover gangstien i stillhet.

"Øy vent," hører jeg en stemme rope, jeg snur meg forbaused rundt og ser gutten som presset meg opp mot veggen tidligere idag kommer løpene mot oss. Jeg ser hen på Jack som har rynket brynene og mumler at han bare kan gå og at jeg snart kommer. Han trekker bare på skuldrene og går bort og langt vekk fra den mystiske ukjente gutten.

Han kommer hen til meg og smiler et lite falskt smil som ikke når øyene.

"Hei, jeg er Blake og la meg gjette du er Arianna? Sorry for ista foresten, dårlig dag vettu," svarer han og gliser et typisk gutte smil. Et gutte smil det er så lett og bli bettat av, men jeg skal ikke bli bettat.

Jeg ler smått" Bra gjettet og jeg foretrekker Aria," svarer jeg og blunker.

"Oppfattet, men la meg følge deg hjem. Så ut som kjæresten din eller hvem det var ikke var intrisert i og vente," sier han og jeg begynner og gå rolig vesiden av han.

"Åh han er lillebroren min, ikke så veldig tolmodig," svarer jeg og smiler smått.