Love A Psycho

6 - begge beina i bakken

Arianna's pov

"Arianna kan du komme ned hit litt? Vi må snakke!" roper pappa så høyt at det skjærer i ørene mine. Jeg himler med øyene og reiser meg fra det komfortable sengen og lusker nedover trappa i snegle tempo.

"Ja hei hva er det?" spør jeg og slenger med ned på den ene sofaen. Jeg klarer ikke helt og lese uttryket til pappa, men det er tydeligvis noe han vil si eller spørre om.

"Så jeg fikk en mail av Susan Bangeler," begynte han og tok en pause. Jeg satt meg fort opp i sofaen av og høre det navnet.

"Og hun spurte om du ville komme tilbake og trene deg opp til VM. De ville veldig gjerne at du begynte igjen," avslutter han og ser på meg.

Jeg svelget hardt og så ned i fanget mitt. Når jeg var 4 år begynte jeg på turn, og for 1 år siden falt jeg på en konkurranse og brakk nakken. Legene sier det er et mirakel at jeg ikke ble lam, eller at jeg ikke ble hardere skadet. Jeg fikk godkjenning til og begynne og trene igjen for litt under 3 måneder siden. Men etter skaden har jeg ikke turt.

Jeg hadde et veldig godt forhold til teneren min og de andre på laget. Men jeg mistet kontakten med de fleste etter ulykken. Jeg klarte ikke og se på at de ble bedre og bedre.

"Eh jeg vet ikke helt. Jeg tror ikke jeg klarer og bli like god som jeg var," svarer jeg og tenker igjennom hva jeg skal gjøre.

"De trener hver da og trener en form for boksing på tirsdager for og bli sterkere. Men det er du vant til fra før av. Jeg syntes du skal prøve forsiktig, for du har godt av det," sier han og ser håpfult bort på meg. Jeg tror faktisk han og savner og være på turn treningene. Foreldrene pleier og være der og se på, og det er veldig tett forhold mellom foreldrene.

"Ja jeg vil på treningen i dag," svarer jeg og smiler. Pappa sprekker opp i et glis og gir meg overraskende en klem.

"Så flott, gå og finn frem turn tingene så går vi om ca. en time. De ville veldig gjerne at du kom allerede i dag," svarer han og spretter opp fra sofaen og går inn på kjøkkenet. Mandags treningene pleide ikke og være så harde så jeg håper de andre og kan ta det litt rolig.

Jeg kommer opp på rommet og ser på det store klessakapet i hjørnet av rommet. Jeg går rolig frem og åpner det rolig, jeg tar tak i favoritt drakten min. Jeg husker så godt dagen jeg fikk den, alle var sjalu på meg. Jeg følte meg skikkelig lekker og da var første gang jeg ble invitert ut på date. Jeg hadde en liten greie med en på bokseklubben som har trening i samme bygg som oss. Men så ble jeg sammen med Julian og det ble ikke noe mer en de få datene og et kyss.

Jeg tar på meg drakta forsiktig som om den var hvert 1 milion. Jeg ser meg i det store speilet som henger vesiden av klesskapet. Jeg har aldri vært misfornøyd med kroppen min men når jeg ser meg i speilet ser jeg at det har skjedd store forandringer. Vi ble alltid fortalt at turnere måtte være tynne og veie lite så vi var lette nok i lufta og klarte og hoppe høyt nok.

Jeg slapp ut et stort sukk og gikk og pakket en vannflaska og tok på meg en joggebukse og en genser over drakten.

*
Lukten, stemningen, bevegelsene, alt virket så fremmed. Måten de snurret rundt i lufta og landet perfekt på benene virket så ukjent. Jeg får øye på treneren min som kommer gående fort mot meg fra andre enden av lokalet. Hun smiler stor og tiltrekker til seg oppmerksomhet så alles blikk lander på meg.

"Arianna, så godt og se deg igjen!" sier hun ivrig når hun kommer bort til meg og gir meg en stor klem.

"Godt og se deg og Susan," svarer jeg og klemmer henne tilbake. Det var overraskende godt og se henne igjen, hun er en dame med masse energi hele tiden og man klarer ikke være lei seg eller sur i hennes nærhver.

"Jeg vet du kanskje ikke er helt klar men idag skal vi jobbe rolig inne på det lille rommet, du og jeg dette klarer vi," sier hun og trekker seg unna meg. Jeg nikker og ser meg rundt, pappa er allerede i en dyp samtale med de andre foreldrene.

To jenter jeg har savnet alt for mye kommer gående mot meg, når de kommer opp foran meg blir det automatisk til en gruppe klem. Isla og Emely var bestevennene mine før, vi ble kjent på turenen når vi var 6 år og etter det har vi vært uavskillige. Men jeg skadet meg og sammen med turnkarrieren min falt det fra hverandre. Men jeg er veldig glad for at jeg fant Peyton for hun er virkelig verdens beste.

"Vi har savnet deg masse!" sier Isla og ser trist på meg.

"Arianna kom hit, og dere andre to tilbake til trening!" roper Susan fra andre enden av rommet. Jeg jogger fort bort til henne og følger henne inn på et lite rom.

Hun får meg først til og trene styrke og tøye for og se hvor sterk jeg faktisk er. Og når hun kommer til delen jeg skal ta min første salto på over et år er det like før jeg besvimer. Jeg stiller meg forsiktig i det ene hjørnet av rommet så jeg får litt plass til og løpe før jeg skal hoppe. Etter en liten stund tar jeg løpe fart og hopper opp og snurrer rundt. Det virker som om hele verden går i sakte film i det beinene mine letter fra bakken, jeg kommer høyt opp og snurrer fort rundt. Hodet mitt går i surr og jeg føler jeg skal falle, men jeg lander perfekt med beinene i bakken.

----------------------------------

Comment og vote