Love A Psycho

34 - vist du instiserer

Ariannas pov

"Nei du kan bare gi faen i og røre meg men den der!" brøler Blake og slår vekk hånden til sykepleieren. Jeg og damen som tok oss imot på akuttmottaket har begynt og stønne oppgitt i takt fordi han nekter og la noen røre seg.

"Blake vist du vil hjem, MÅ HO FOR FAEN FÅ LOV OG RENSE SÅRET DITT!" sier jeg oppgitt og slår han svakt i bakhodet.

"Men den der driten svir noe jævlig," svarer han tilbake og ser stakkarslig på meg.

"Det er ikke drit det er faktisk sprit," sier legen og prøver og smile oppmuntrende. Jeg gjør en håndbevegelse for og vise at jeg er enig.

"Kan jeg heller drikke det?" spør Blake nyskjerrig.

"Hehe det er nok ikke så lurt og drikke det nei,"

"Jammen for faen" sier han oppgitt og bøyer frem hodet så legen endelig kan fikse såret hans. Vi har vært her i en halv time nå, de første 10 minuttene satt vi og ventet på at en lege skulle få tid til og se på såret hans. Han ble heldigvis prioritert ganske raskt siden kuttet er i fjeset og det kan bli rimelig stygge arr. Og nå i et kvarter har Blake klagd og sutra på at han ikke vil at såret skal bli renset, noe det må.

"Hva skal du nå da? Du kan vel ikke sy i trynet mitt," spør han når ho er ferdig med og rense såret.

"Nei du har rett vi pleier ikke sy i fjeset så jeg skal stripse og putte på et plaster over det så blir arret så fint som mulig," svarer hun og smiler. Legen er ei dame i 30 årene med tykt lyst krøllete hår. Hun introduserte seg som Palma, et navn Blake syns var hysterisk morsomt.

Den siste timen har tankene mine gått i surr. Jeg klarer ikke slutte og tenke på moren min, hva skal jeg gjøre. Skal jeg fortelle pappa og Jack om det eller skal jeg holde det for meg selv. Skal jeg møte henne eller ikke, hun fortjener ikke og bli kjent med oss men jeg fortjener en forklaring. Blake har ikke spurt mer om det, jeg tror han skjønner jeg ikke vil snakke om det. Jeg hadde aldri sett for meg at jeg noen gang kom til og møte henne igjen. Hele barndommen min brukte jeg på og tro jeg ikke var bra nok for henne, at hun fortjente en morsomere, penere og mer vellykket datter. Det gjør meg trist og frustrert og tenke på at jeg trodde jeg ikke var vellykket nok, får hvor vellykket kan man egentlig bli som 10 åring. Det har ikke gått en dag siden hun forsvant jeg ikke har tenkt på henne og nå når jeg har nummeret hennes i baklommen vet jeg ikke engang om jeg vil møte henne.

"Herregud da Arianna," Blake drar meg ut av tankene med en oppgitt stemme.

"Hva?" spør jeg og later som ingenting.

"Vi kan stikke nå," er alt han sier før han går ut av rommet. Han har fått et lite plaster som jeg ikke vil kalle et plaster engang fordi man godt kan se kuttet, det holder det bare sammen på midten. Legen har gått ut uten at jeg har merket det, var kanskje litt for dypt i mine egne tanker.

Jeg følger etter Blake ut døra og småjogger for og ta han igjen der han er på vei ut av hovedingangen.

"Jeg skal kjøre nå," sier han når jeg kommer opp ved siden av han. Jeg hiver nøklene til han som svar, gira for at jeg kan sove resten av veien hjem. Vi setter oss inn bilen og begynner på hjemturen. Jeg setter på lav musikk så det ikke skal bli helt stille, vi begge pleier egentlig og kjøre med veeeldig høy musikk men det er fælt når man er så sliten og trøtt.

"Såå er du klar for internasjonalt mesterskap i motorcross da?"

"Haha du er morsom du, det skjer ikke jeg suger," svarer jeg og ser rart på Blake.

"Nei jeg mener det helt seriøst, jeg skal trene deg det er ikke før i desember så vi har nesten 2 måneder på oss," svarer han og smiler til meg.

"Er ikke det veldig rart og ha motorcross løp i desember når man ikke vet og landet er dekket av snø eller ikke?"

"Jo men jeg tror det skal gå fint, det pleier som regel det," svarer han og trekker på skuldrene.

"Men hva skal vi gjøre med de rampete søsknene våres?" spør jeg.

"Syns bare vi skal la det gå, jeg kommer bare til og spør hva som skjedde gidder ikke lage noe nummer ut av det,"

"Så du bryr deg ikke om at Triffon har kødda med de?"

"Å joda han skal no ikke se lys igjen på en stund," sier han fornøyd og gliser ondt.

Jeg bare ler av han og rister smått på hodet, gidder ikke bry meg om hva han gjør med han for han fortjener lit mørbank. Resten av hjem turen foregår i en behagelig stillhet.

Når bilen hans ruller opp i gården utenfor huset mitt gjør jeg enda en rar ting, men alt med denne turen har vært rar.

"Du kan bli med inn altså, du har vell ikke sett rommet mitt helt ferdig så," sier jeg uten og tenke meg om og uten og egentlig angre etterpå.

"Ja vist du insisterer så kan jeg vel det," svarer han og smiler smått.

Uten og gidde og gå inn og si ifra om at jeg har kommet hjem og spør Jack hva i helvete han tenkte på går vi inn på rommet mitt og slenger meg slapt ned i den digge senga mi.