Love A Psycho

42 - alt er kaos

Ariana's pov

Jeg hører det ringer på døra nede, jeg stønner høyt og ruller meg over i senga. Det er Onsdag i dag og jeg var verken på skolen på mandag eller tirsdag. Klokka er 10 nå og skolen begynte 8 så det ser ikke ut som planen min er og dra på skolen i dag heller. Det har nå gått 4 uker siden Blake forlot byen. Det ringer på døra enda en gang og jeg reiser meg irritert opp, jeg er alene hjemme så jeg må vel bare åpne den jævla døra selv.

På andre siden står Julian, han smiler fornøyd når han ser meg.

"Hva vil du?" spør jeg surt og sperrer veien så han ikke kommer inn. Jeg kan ikke se så veldig her jeg står med null sminke, bustete hår og en stor oversized gammel tshorte. 

"Jeg ville bare se hvordan du hadde det, jeg har ikke sett deg på en stund," svarer han. Han tar hånden rundt midjen min og dytter meg til siden så han får plass til og komme inn i ganga. Jeg sukker og lukker ytterdøra etter han.

"Er du sulten?" spør han og går inn på kjøkkenet. Jeg mumler "alltid" og følger etter han. Jeg setter meg på en av stolene rundt kjøkken øya og ser på han mens han ser igjennom kjøleskapet for og finne noe og lage til meg. Jeg kommer aldri til og innrømme det men jeg er litt, ikke misforstå meg helt nå jeg mener bare bittelitt glad for at han er her. Kanskje jeg endelig kan være med noen uten at det bare blir mas om hva jeg føler og om Blake. Jeg har vært mye med Becca og Peyton de siste ukene og det eneste de har snakket om er Blake, og jeg trenger pause.

"Så har du fått deg noen nye damer i det siste da?" spør jeg for og erte han. Jeg vet han ikke liker og snakke om sånne ting med meg, selv om jeg vet han har hatt seg med et par etter vi slo opp har han aldri snakka om det. Iallfall ikke frivillig. Jeg tror han vil vise at han fortsatt er ledig og klart for og ta med tilbake når som helst, noe som aldri kommer til og skje.

"Nei eller vel det var ei jente på skolen som faktisk spurte om jeg ville bli med ut og spise, hun var fin og sånn men jeg vet ikke helt," forteller han og blir en smule rød i ansiktet.

"Julian det er jo bare koselig, gå for det," Han ser litt skuffet ut over at jeg motiverer han til og gå ut med andre og ikke blir sjalu, men han dekker fort over det med et lite smil.

"Vi får se, men det ser ut som du er veldig i humør for pizza så da blir det hjemmelaget pizza," Han tar ut mel og en bake bolle og starter og lage pizza deigen. Jeg smiler fornøyd for jeg elsker virkelig pizza.

Etter noe som føles ut som en evighet er pizzaen endelig ferdig, vi tar med oss hver vår tallerken fylt med godsakene og går ut i stua og setter oss foran sofaen.

"Hvordan går det fortiden da, hva har du gjort i det siste?" spør jeg og tar en bit av pizzaen. Den er perfekt stekt og den deilig smaken flyter i munnen min.

"Joda jeg har det greit vil jeg si, gjør ikke så mye for tiden. Jeg har trent en del med Jordan og Logan og egentlig bare hengt mye med de," svarer han og trekker på skuldrene. "Du da?" forsetter han.

Jeg vet ikke helt hva jeg skal svare på det spørsmålet, jeg kan liksom ikke si jeg har ligget i senga og deppa over skolens største drittsekk. "Jeg har trent en del cross siden jeg skal være med i en konkurranse i begynnelsen av September. Jeg har ellers bare hengt med Peyton og Becca,"

"Jeg syns helt ærlig det er sykt random at du putselig har begynt og kjøre motorcross, hvem hadde trodd det liksom," sier han og ler litt.

"Jeg hadde helt ærlig aldri trodd det selv, men jeg elsker det faktisk det distraherer meg ifra og tenke noe jeg liker veldig godt,"

"Jeg setter virkelig pris på at du lar oss sitte ned som dette og snakket om alt mulig," sier han helt ut av det blå og ser meg inn i øyene. Jeg føler meg som den gamle meg og for første gang på veldig lenge har jeg ikke noe imot det.

"Jeg vet," svarer jeg og smiler smått til han.

Jeg tror han syns det ble litt kleint for han byttet fort samtaleemne. "Å det lille jeg fikk være på skolen idag var så fælt, jeg orka virkelig ikke være der lengre med all den snakkingen," sier han oppgitt og lener seg hardt tilbake i sofaen.

"Hva var all den snakkingen om da?"

"Har du ikke hørt det?" spør han forskrekket.

"Hørt hva?" spør jeg nysgjerrig.

"Alt er jo faen meg kaos, alle snakker om det hvordan kan du ikke ha fått det med deg?" 

"Kan du bare si hva faen det er du snakker om?" spør jeg irritert.

"Han derre Blake har jo ikke vært og se i byen i det hele tatt på sånn en måned. Men i går kom han tilbake, han har vært i en bilulykke og ble innlagt på sykehuset og hele pakka," forklarer han. Jeg kjenner hjertet begynner og banke fortere og jeg føler meg plutselig veldig svimmel og dårlig. Blake er innlagt på sykehuset?