Love A Psycho

37 - psycho

Arianas Pov

"Hva snakker du om?" spør han og ser på veggen bak meg. Jeg vet ikke om han føler frykt for at jeg skal sladre på han eller at han føler frykt for at jeg skal bli redd for han. Jeg håper han vet jeg aldri ville ha sladret på han, selv om jeg sier jeg vil hadde jeg aldri gjort det. Men vist han er redd for at jeg skal bli redd for han, så burde han være redd. Jeg kjenner han egentlig ikke i det hele tatt når jeg tenker over det, jeg har ingen ide om hvordan han egentlig er. For all del kan det jo hende han er en masse morder, eller en psykopat..

"Hvor syk er du egentlig som prøver og sette fyr på ett annet menneske? Jeg vet jeg er ganske så syk selv, men og synke så lavt ville jeg aldri gjort," svarer jeg og ser han inn i øyene. Selv om jeg er mer nysgjerrig på hva som skjedde og hvem det var må jeg holde meg sterk. Han kan ikke vite jeg holder på og bli betatt av han, for jeg kan ikke bli betatt av han det kan bare ikke skje.

"Du vet ikke en dritt og dette så ikke begynn og døm meg før du vet," presser han ut mellom tenne. Jeg ser han blir irritert og himler lett med øyene, kanskje han bare er psycho.

"Så fortell meg da, jeg har god tid," svarer jeg utfordrende og setter meg ned på den nærmeste pulten og lener ryggen inn til veggen. Han puster tungt ut og setter seg ned foran meg, noe med blikket hans får han til og se 10 år yngre ut.

"Han gutten het Kaled og han var kompisen min noen år tilbake. Men etterhvert når vi ble eldre så begynte han og forandre seg, han begynte først og gjøre små kriminelle ting som og stjele ting på butikken og rane busser. Han var eldre og hadde påvirkning på meg så jeg ble med han, vi gjorde alt sammen og etterhvert når han ble eldre og kjent med nye folk begynte han og teste ut forskjellige typer dop. Han kom etterhvert i penge trøbbel som han ikke klarte og komme seg ut av, han ble fulgt etter av forskjellige gjeng medlemmer uansett hvor han gikk. Jeg ante ingen ting men en dag spurte han meg om hjelp til og hente noe i et bolighus på andre siden av byen, han sa ikke hva det var bare at det var noen greier han hadde lånt til en kompis. Det jeg ikke vist var at det var meg han hadde lånt bort, jeg ble løpe gutten de sinn og gjorde alt for dem alt fra og levere dop, true folk og vel det tok litt over etterhvert," sier han og holder øye kontakt med meg under hele perioden han snakker. Uten at jeg klarer og tenke meg om er plutselig den ene hånden min i nakken hans og den andre i håret hans. Det virker som om han blir litt overrasket av handlingen min men han plasserer hendene sine rundt midjen min og drar meg opp i fanget sitt.

Øyene våres møtes og ingen av oss klarer og holde oss unna hverandre lengre så han fyller det lille tomme rommet mellom oss og legger leppene over mine. Alle bekymringer, alt sinne og tanker om og holde meg unna han forsvinner når leppene våres begynner og bevege seg i takt. Jeg åpner munnen litt og lar tungen hans gli inn og møte min, det er som om vi smelter sammen og ingen ting kan holde oss unna hverandre.

"Jeg vil ta deg opp mot denne pulten," sier han mellom kyssene og trekker meg hardere mot han. Pulsen min øker av ordene hans det var akkurat det jeg trengte og høre, jeg trenger han jeg trenger hele han og jeg trenger han nå. Lysten min for han og lysten min for et annet menneske har aldri vært større. Kanskje vi kan finne ut av det, kanskje vi faktisk kan bli noe mer jeg bare håper ikke alt dette er et spill for han. Da ville jeg aldri klart og reise meg igjen.

"Så ta meg, jeg trenger deg," svarer jeg og jeg kan føle smilet hans mellom kyssene. Han løfter seg og smeller meg hardt ned i bordet og legger seg over meg. Han plaserer kyss i nakken min og treffer et ømt punkt rett over kravebenet. Jeg legger meg tilbake og nyter de varme leppene hans på kroppen min. Og før jeg aner det er han inni meg og alt er over, jeg har falt for han. Jeg har falt hardt og det er bare en ting og gjøre. Kjempe imot.

"Du er nydelig," mumler han i øret mitt og legger seg ned ved siden av meg på pulten. Jeg kjenner kinnene blir enda rødere enn de var før han sa det.

"Du også," svarer jeg og legger meg enda nærmere han. Skulle ønske vi lå i en seng og ikke på en hard pult på skolen, da hadde vi ikke trengt og snart gå til hver vår time. For jeg er redd for at vist vi går fra hverandre nå, vil boblen vi har levd i de siste dagene forsvinne.

Jeg aner ikke hvor lenge vi ligger der, men det er nok en stund. Det er deilig og bare ligge i total stillhet med Blake, det er ikke Klein stemning men behagelig. Men jeg klarer ikke tenke klart uansett, han ligger alt for nærme meg og blandingen av lukten av han og følelsen jeg får at at huden vår møte gjør at jeg ikke klarer og tenke på noe annet en han. Om han hadde vist hva slags kraft han har på meg ville han ledd, for han får ikke følelser. Og han elsker iallfall ikke, ikke nå lengre.

"Du ble aldri ferdig med og fortelle i sta," sier jeg og setter meg litt opp og ser ned på han.

"Nei jeg vet, vil du vite resten?" spør han og setter seg opp ved siden av meg.

Men jeg rekker aldri og svare før vi hører en nøkkel gå inn i låsen til døra og låser opp.