'Kjære Ida. I natt skal du drømme om alt det fine vi har opplevd sammen. Legg dagboken under hodeputen, og se det for deg når du sovner.'
*
Mette går inn på kjøkkenet og tar ned en bunke papirark fra toppen av kjøleskapet. Der skal det ligge en klasseliste.
«Mamma? Hva gjør du? Hvorfor er det ikke middag?» Henriette sin stemme kommer fra spisestuen. Det høres lyder av skritt, og så står hun i kjøkkendøren — slik bare tenåringer er i stand til. Bebreidende og oppglødd over noe som er feil. «Jeg skal på trening, Mamma.»
«Jeg er bare litt bekymret fordi Ida ikke har kommet hjem enda. Når så du henne sist i dag?»
«Jeg har ikke sett henne i dag.»
«Men vi har jo snakket om at du skal passe litt på henne på skolen?» sier Mette, og merker bekymringen i sin egen stemme.
«Jeg trodde hun var syk i dag. Hva er det som skjer?»
«Hun har sikkert blitt med noen hjem etter skolen.» Mette smiler, men vet datteren merker engstelsen. «Hun har ikke med seg mobilen, så derfor har hun ikke gitt beskjed. Det er bare det.»
«Hun har faktisk ingen venner. Det vet du, Mamma.»
«Jeg må ut en tur igjen, men pappa kommer snart tilbake og lager noe mat. Ring meg med en gang, når Ida kommer.»
*
Mette kler på seg og haster ut døren og ned utkjørselen. Hun burde startet for lenge siden. Klokken er allerede fem, og hun har visst at noe er galt i flere timer. Dette er grunnen til at Ida må ha mobil. De har tatt bort den eneste tryggheten hun har.
Hun slår av tastelåsen og blar seg frem til Wenche Moland i kontaktlisten. Barnevernet må hjelpe til å lete.
«Hei, Mette,» kvitrer Wenche i andre enden.
«Ida har ikke kommet hjem, og Henriette har ikke sett henne på skolen i dag. Jeg har begynt å gå rundt i nabolaget.»
«Hun har sikkert bare blitt med noen i klassen?» Wenche har den ekle munterheten i stemmen. Den overbærende vennligheten.
«Det ville hun aldri gjort uten å gi beskjed. Jeg vet noe er galt.»
Wenche blir stille noen sekunder. «Kanskje hun gjør dette for å demonstrere? Når du blir bekymret fordi hun ikke har ringt, minner hun deg på at du har tatt mobilen?»
«Nei, Ida demonstrerer aldri. Kan det være moren? Kan ikke dere sende politiet dit eller noe?»
«Nei, det kan vi ikke, men jeg skal ringe moren med en gang, så ringer jeg deg tilbake om litt.»
*
«Ida sin mor svarer ikke,» sier Wenche. «Men jeg har tenkt litt på det, og er ganske sikker på at hun ikke har tatt med seg Ida. Hun har alltid samarbeidet.»
Mette føler seg svimmel og ser seg rundt langs veien etter et sted å sitte. «Men siden moren er fra USA, og ikke er hjemme. Kanskje hun har tatt Ida ut av landet, for hun hater jo å bo her.»
«Nei, det er ikke riktig. Livet hennes blir mye hardere hvis hun reiser tilbake til USA, og det vet hun.»
Wenche er altfor uberørt, tenker Mette og setter seg på kanten av en hagemur.
«Hva med besteforeldre eller andre på faren sin side? Selv om han er et monster, kan det jo være noen andre i familien?»
«De kommer fra en liten fjellbygd i Sogn og Fjordane et sted, men Ida har aldri hatt kontakt. Det ville jeg visst om.»
«Da må det være faren. Kanskje han vil hevne seg eller noe?»
«Nei, det kan du bare slå helt fra deg.»
«Hvis han er så voldelig? Hvordan kan du være så sikker?»
«Jeg har taushetsplikt, så det kan jeg ikke gå inn på, men har du ringt noen i Ida sin klasse?»
Mette kikker ned på klasselisten. Det har falt noen regndråper på papiret uten at hun merket det. «Ida har aldri blitt med noen hjem. Aner ikke hvem jeg skal ringe til.»
«Du får starte øverst på klasselisten og spørre deg frem. Klokken er bare fem.»
VOCÊ ESTÁ LENDO
Ulovlig kontakt (Norsk)
AçãoIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
