'Nå sitter det fire blåmeis på fuglebrettet som vi laget.'
*
Ingrid skal akkurat til å lukke entredøren da hun hører motordur bak seg. Hun snur seg og ser ned over veien der lyden kommer fra. Helt nede i svingen ser hun toppen av den vinrøde terrengbilen. Den kommer i god fart opp bakken mot henne, og må ha kommet seg rundt eller over stedet veien er rast ut. Hvordan i all verden har han klart det?
Hun blir stående og følge den med blikket til den stopper fremfor henne. Han har på seg den mørkegrønne genseren hun så ham i første gang hun gikk forbi.
Han stiger ut av bilen, og hun ser at genseren er full av sagflis i dag også, og at verneskoene er dekket av søle.
«Hei, forsøkte å ringe deg på mobilen, men får ikke svar,» sier han muntert.
«Jeg har sikkert glemt å sette på lyden. Setter den alltid på lydløs når jeg står i kassen.»
«Tenkte det var noe i den dur. Ville bare sjekke veien, om jeg klarte å komme meg forbi.»
«Det gjorde du tydeligvis,» sier Ingrid, og kikker på bilen hans. «Ganske imponerende kjøretøy du har.»
«Jada. Differensialsperr på alle hjul og reduksjonsgir. Kommer seg frem som en geit.»
«Hvis en av oss må på sykehus, får du være ambulansen vår du da, til veien kommer i orden igjen.»
«Er de syk?»
«Neida, de har det helt fint. Tenker bare på hva som kan skje hvis de blir det.»
«Hvor vil du ha veden?»
«Seriøst? Kommer du deg opp hit med ved nå?»
«Jada, dro opp noen av steinene som hadde sklidd ut med vinsjen på bilen, og så hev jeg på litt pukk. Det er alt regnet som gjør det. Du må få grøftet skikkelig på oppsiden av veien.»
«Jeg står akkurat her å planlegger det. Vi skal lage en liten bro her, så vannet krysser veien.»
«Det må jo være enda bedre.»
«Det handler mest om penger. Prisen vi fikk oppgitt, ligger langt over det vi har råd til.»
«Men det blir snart mørkt, så kanskje du kan vise meg hvor du vil ha veden?»
«Du kan bare tippe den av innenfor låvedøren. Vi har ikke kyr lenger, så låven er det beste stedet.»
«Passer det at jeg kommer med den i morgen tidlig?»
Han vinker mot huset.
Ingrid snur seg og ser moren i stuevinduet som ser ned på dem.
«Jeg må tidlig på jobb, men min far er her.»
«Flott, men da får jeg komme meg av gårde. Må ha ting i hus før det blir mørkt.»
*
«Litt av en bil han har,» sier faren idet Ingrid kommer inn i stuen.
«Han dro på plass steiner med vinsjen sin, og hev på noe pukk,» sier Ingrid og smiler. «Påstår at han kommer med ved i morgen tidlig.»
«Ja vi er heldig med naboen vår. Det har alltid bodd hjelpsomme folk på Steinen. Det husker ikke du, men Harald var det mest hjelpsomme mennesket du kan tenke deg. Hjelpen kom uten at man måtte spørre.»
«Kommer du deg forbi med din bil nå?» sier moren.
«Kan jeg aldri tenke meg. Det skal nok mye mer til før en vanlig personbil kommer seg forbi.»
«Er du sikker på at det er greit at vi gjør dette med veien?» sier moren. «Vi eier jo ikke hverken den eller utmarken der snuplassen kommer.»
Ingrid ser alvorlig på sin far. «Hva er det mamma snakker om? Eier vi ikke veien?»
«Ikke skriftlig, nei. Vår vei skal egentlig gå ned på andre siden gjennom skaret, og ned til riksveien derfra. Der eier vi, men alt her på fremsiden, hører til Steinen.
«Da må vi få noe skriftlig først. Harald er gammel og alt mulig kan skje med Steinen etter han går bort?»
Faren rister på hodet. «Han ville aldri det. Jeg sa det kunne bli vanskelig for oss hvis gården en dag blir solgt, men det var han ikke enig med.»
«Det var opprinnelig en kjerrevei,» sier moren. «Alt på nedsiden her var dyrket mark før, mest høy. Harald ville at veien skulle gå videre over utmarken vår på oppsiden, og helt bort til Steinen, men sa det ble for dyrt fordi de måtte sprenge flere steder. Det var derfor han solgte utmarken til oss.»
«Fem hundre kroner,» sier faren og ler. «Det er riktignok snart femti år siden, men Harald er det snilleste du kan tenke deg.»
«Har du dét skriftlig i det minste?» Ingrid ser oppgitt på faren.
«Nei, og til den prisen fikk jeg meg aldri til å mase om det heller. Vi har hatt kyr der i mange år, så jeg har sett på det som en symbolsk leiesum.»
«Men han skrev et brev til kommunen om det en gang,» sier moren. «Etter det har kommunen alltid omtalt det som vår vei.»
«Vi må snakke med ham,» sier Ingrid.
«Jeg forsøkte å snakke med ham om det for noen år siden da det store bjerketreet kom deisende,» sier faren. «Den kraftigste stormen i manns minne. På Steinen hadde en hauggammel furu gått over ende den samme natten. En av grenene traff et vindu, og så smadret den gjerdet.»
«Ja, det var ille,» sier moren. «Det føltes som om hele huset her beveget seg. Det var farlig å gå ut, og Pappa måtte opp og legge på elleve nye takstein dagen etter.»
«Dette husker jeg ikke,» sier Ingrid.
«Det var den høsten du og Olaf ble separert,» sier moren.
«Jeg må kontakte Harald og få noe skriftlig,» sier Ingrid.
«Ikke gjør det.» Faren ser alvorlig på henne. «Jeg har snakket med ham, og må respektere det han sa den gangen. Harald liker ikke kontrakter.»
YOU ARE READING
Ulovlig kontakt (Norsk)
ActionIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
