Ulovlig kontakt (Norsk)

Kapittel 7

'Kjære Ida. Ikke fortell dem at de lyver. Ta vare på sannheten inni deg.'

*

Bjørn blir sittende i bilen og se på garasjedøren som glir sakte ned mot gulvet. Han burde koste opp bladene som har blåst inn, men orker ikke. Kanskje han rekker en liten hvil på sofaen før maten er klar? Han ser på armbåndsuret. Kvart på fire.

Lukten av svinekoteletter når ham i det han åpner bildøren. Thiri har fått tekstmeldingen.

«Middagen er øyeblikkelig ferdig,» sier hun i det han stiger innenfor. Iveren hennes er nesten som et barns. Ikke lett å omstille seg til dette totale fraværet av motstand. Der en norsk kvinne har krav og forventninger, der smiler hun bare.

Hun har på seg de trange, lyse dongeribuksene, som hun ikke bruker ute blant folk lenger. Det plager henne visst, at det ikke plager ham, at mannfolk alltid sikler etter henne. Han må flire.

«Hva er det?»

«Ingenting,» svarer han og lar fingrene gli gjennom det lange svarte håret hennes, før han skyver det lett til side og kysser henne i nakken.

Hun klynker, og det går noen skjelvinger gjennom den slanke kroppen.

Han trekker seg raskt unna, og fortsetter inn i stuen der han legger seg på sofaen. Det er ikke alltid lett å leve med en som er så mye yngre. Som har denne ungdommelige energien – som har forlatt hans egen kropp for årevis siden. Han må i hvert fall lukke øynene et par minutter.

Han trekker pusten dypt, og ser for seg Ida som går ut porten fra skolegården. Hvor har du tenkt deg, lille venn? Kom noen og hentet deg, eller går du rundt alene?

Han lar henne løpe ned veien og bort til en lekeplass. Der får hun sitte en stund. Nå må han hvile tankene, hvile kroppen og bare ligge helt i ro.

*

«Maten er klar,» roper Thiri fra kjøkkenet.

Bjørn åpner øynene og kikker på armbåndsuret. Tolv minutter var alt han fikk.

Han reiser seg og går til middagsbordet.

«Det lukter godt,» sier han og setter seg.

Thiri begynner å servere. Mange små retter i små skåler, alltid to middager – norsk til ham, burmesisk til henne. Alltid burmesisk til henne, og alltid ris. Helt merkelig at hun har bodd i Norge siden hun var femten.

Thiri stiller seg ved siden av stolen hans og fyller glasset med sitronbrus.

«Skal du tilbake på jobben etter du har spist?»

«Det er denne saken med jentungen som har forsvunnet. Vi håper hun bare er på vei til besteforeldrene, men noe føles veldig galt.»

Hun stryker ham over ryggen og lar fingrene gli gjennom håret i nakken.

«Du kommer snart på noe, det gjør du alltid.»

Thiri setter seg og tar opp skjeen sin. Hun bruker den alltid til å kveste en illsint, rød chili i en liten skål med gjennomsiktig saus. Så strekker hun seg etter en av de grønne miniatyrsitronene som hun bare finner i de rare innvandrerbutikkene, og skviser saften ned i skålen.

Etter hun har rørt rundt i sausen en stund, dypper hun en reke forsiktig nedi. Den forsvinner inn mellom de myke leppene hennes. Hvis han kysser henne nå, brenner han seg.

«Du ser sånn på meg. Vil du smake?» sier hun.

Han rister på hodet, og ser henne dyppe en ny reke ned i sausen. Leppene hennes er fuktige og varme, og blikket hans begynner motvillig å gli fra munnen hennes, ned over halsen.