'Verden er full av mennesker som ødelegger hverandre i beste mening. Ikke hat noen. De vet ikke hva de gjør.'
*
Ingrid kikker på mobilen. Det gikk fort å komme seg bort hit med ski.
Det kommer røyk fra skorsteinen.
Hele dagen har hun tenkt på hvordan det føltes å sitte ved siden av ham i sofaen. Berøringen. Da hun holdt hånden hans, og strøk ham over skulderen. Blikket hans.
Hun tar av seg skiene og sette dem opp mot gjerdet. Han har skuflet bort all sneen fremfor hageporten, og måket helt frem til døren. Hun banker på.
Han åpner med en gang, som om han visste at hun sto her ute. Kanskje han hadde sett henne gjennom et vindu?
«Velkommen,» sier han og følger henne med blikket.
Hun tar av seg boblejakken og henger den på en knagg på veggen. Han står fremfor henne og smiler, mens hun fortsetter med skistøvlene og skibuksen. Han rister den utenfor døren, og henger den opp for henne.
Hun følger etter ham inn i stuen. Det er parkettgulv som er varmt å trakke på. Har han varmekabler i stuegulvet? Merkelig.
Hun forventet at huset hadde laftet treverk innvendig også, men det er som en morderne leilighet i en storby. Sandfargete vegger, lyst og smakfullt. Ikke noe som minner om en fjellgård.
Hun setter seg i en stor skinnsofa som ser skrekkelig dyr ut, og kikker opp på to malerier som henger på langveggen. De er opplyst fra noen spotter i taket. Liker han kunst?
Maleriene har ikke linjer eller streker, bare mange små flekker, som til sammen får det til å se ut som grener og trær. Det ene er av en park, eller skog i høstfarger. Det andre er av et landskap i grå-, grønne- og blåtoner.
«Litt rart å være inne her for første gang,» sier hun. «Jeg gikk forbi hver dag på vei til skolen, og har alltid sett for meg at det ser ut som en tømmerstue her inne.»
«Det var som en tømmerstue frem til jeg flyttet inn. Det gikk greit å beholde det meste utvendig. Jeg la nytt torvtak og laftet, men innvendig måtte jeg bygge alt på nytt.»
«Er det varmekabler i gulvet?»
«Det er vann. Gulvet er varmet med vannrør. Det føles som om det er ganske varmt her inne, fordi varmen kommer fra gulvet, men i luften er det bare atten grader nå.»
«Vannrør i gulvet?»
«Det ligger i sløyfer under parketten. Vannet sirkulerer med en pumpe, og varmes i en fyrkjele som kan drives av strøm, olje eller ved. Men det er mye plunder å holde jevn temperatur med vedfyring, så derfor har jeg peis også, selv om det er mest for hyggen sin del.»
Han setter seg i en lenestol på andre siden av salongbordet. Som om han ønsker å ha mest mulig mellom dem. Men det er han som har invitert henne, bedt henne komme hjem til seg, bare de to. Hadde han vin? Det hadde hjulpet godt akkurat nå.
Hun fortsetter å se seg rundt. På veggene ved siden av vinduet henger en hjemmelaget julekalender. Små pakker henger i en ring under hver dato. Pussig at en mann som bor alene, har det på veggen? Må være en gave? Ser ut som den er laget av et barn. Kunne han ha barn?
Hun lar blikket hvile på hver gjenstand etter tur. Alt er rent, og smakfullt. Det henger mange små bilder på noen av veggene i små rammer. Det er foto av ham med andre mennesker, et liv hun ikke aner noe om. En gammel mann, som må være Harald. Noen som hesjer høy på gamlemåten, og mange bilder av et barn. Kanskje det samme barnet som har laget kalenderen. Han er jo litt opp i årene, men det passer med alderen. Eller kanskje det er en han er onkel til?
Det virker idiotisk å spørre om han har vin. Nei, herlighet, det blir for teit. Hun burde ha tenkt på det, og tatt med en flaske. Folk tar ofte med seg noe når de kommer på besøk. Vin er visst helt vanlig.
«Er det noe galt? Du virker litt anspent. Har det skjedd noe?»
«Neida,» svarer hun, og blir sittende og lytte til sin egen stemme. «Jeg blir alltid litt nervøs når jeg har det veldig hyggelig.» Hun vet det er hans type humor, og smiler.
Han smiler tilbake og reiser seg, og hun lar være å se hvor han går og hva han skal. Kikker bare ut det store stuevinduet. Det er begynte å sne igjen. Bare litt. Flakene daler sakte ned gjennom luften.
Han kommer tilbake og har lest tankene hennes. Holder frem et glass rødvin.
Hun tar imot og svelger unna to store slurker. Det varmer i magen, og kommer snart til å hjelpe.
«Jeg snakket med pappa,» sier Arvid og setter seg tilbake i lenestolen. «Fortalte at vi er invitert hjem til dere for å feire jul. Sa vi kunne tenke på det, og forsøke med et lite besøk nå på søndag, i første omgang.»
«Hva svarte han da?»
Arvid ser ertende på henne. «Han spurte om ikke du fortsatt er gift.»
Ingrid kjenner at hun rødmer, og gnir seg i ansiktet.
«Etter jeg forklarte at du er skilt for flere år siden, sa pappa at vi måtte se å komme oss av sted. Jeg sa at det ikke er før på søndag, og da spurte han meg hvorfor det, vi kunne jo reise dit i dag.»
Arvid ler, og så hører hun sin egen stemme le også.
«Er du sulten forresten?» sier Arvid.
«Om en liten stund. Har du laget mat?»
«En pasta rett.»
«Passer det med rødvin til pasta?»
«Til denne pastaen passer det veldig godt.»
*
Ingrid kikker overrasket bort på Arvid over middagsbordet. Det har banket på døren, og Arvid legger ned gaffelen sin.
«Hvem i all verden kan dette være? Jeg får aldri besøk her oppe jeg?» sier Arvid og reiser seg.
Ingrid kikker ut stuevinduet. Sneen faller tettere utenfor nå. Vinen har gjort susen, og hun kjenner seg forelsket. Er det virkelig dette som er veien videre?
Idet Arvid åpner inngangsdøren når et kaldt gufs bort til spisebordet. Ingrid kikker i retning av døren, og får øye på en mann som står utenfor i en mørk frakk. Han er ikke kledd for å være her oppe. Har på seg småsko, og ser ut som han bor i byen.
«God ettermiddag, beklager å forstyrre midt i middagen,» sier mannen.
ВЫ ЧИТАЕТЕ
Ulovlig kontakt (Norsk)
БоевикIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
