'Det er allerede mørkt inni meg.'
*
«Var det en fin tur?» sier Thiri idet Bjørn kommer inn døren. Støvsugerslangen ligger midt i yttergangen, og hun er uforsvarlig kledd i et safranfarget yoga antrekk. For ett par år siden ville han nok sagt det var lysebrunt, men nå vet han bedre. Hun er tydeligvis ferdig med en unødvendig rengjøring. Faren med Thiri er at hun snart vasker bort hele gulvbelegget. Godt han har eikeparkett i stuen, og slitesterke steinfliser i resten av huset.
«Gikk Fjellveien, og ned til Øvregaten, men på veien hjem praiet jeg en taxi.»
Bjørn henger fra seg frakken og tar av seg skoene.
«Så du gikk innom jobben?»
«Ja. Katrine satt der fortsatt. Sa hun skulle hjem da jeg gikk, men tipper hun sitter der enda.»
«Vil du ha mat eller noe?»
Bjørn går inn og legger seg på sofaen. «Jeg vil i hvert fall ha noe jeg kan putte i munnen.»
«Er det meg du tenker på nå?»
«Deg tenker jeg på hele tiden,» sier Bjørn og lukker øynene.
«Jeg lager til noe, så kan du ligger der å samle krefter i mens.»
Bjørn hører at hun går i gang med noe på kjøkkenet. Hun er ikke god for helsen. Badevekten snakker om fire ekstra kilo, og får medhold av knappene i skjorten.
Faen. Enten må han skille seg, eller så må han trene. Det er nok best med en trimsykkel som kan stå her fremfor vinduene. Sette seg på den, og trø i vei mens han ser nyheter?
«Telefonen din ringer,» sier Thiri fra kjøkkenet.
Bjørn lytter. Den starter alltid med vibrering, før den fortsetter med økende lyd.
Jo, den ligger i frakken og jamrer seg.
«Jeg henter den til deg,» sier Thiri og kommer på lette føtter over gulvet.
Bjørn svinger beina ut av sofaen og setter seg opp. Ut fra ringelyden er det Katrine.
«Jeg klarte å lese noe skrift på et skilt i et av bildene,» sier Katrine. «Fant ut at det er tatt på en kai i Lindås. Sendte først bildene til Radøy, men nå er det i hvert fall folk på vei med bilder til innehaveren av kaianlegget og butikken.»
«Jeg må ha adressen.»
«Jeg sender deg GPS posisjonen nå.»
«Har du ikke snart tenkt deg hjem?» spør Bjørn.
«Kommer litt an på hva som skjer videre. Nå venter jeg først på svar fra lensmannen.»
«Da avventer jeg til du ringer igjen,» sier Bjørn og legger på.
*
Nervøsiteten sprer seg i magen idet mobilen begynner å riste på salongbordet. Ida har vært savnet i over ett døgn, uten det minste spor. Tiden har rent ut.
«Innehaveren av butikken kjente ikke igjen båten,» sier Katrine. «Det er visst et veldig vanlig båtmerke, men han ble oppmerksom på en jente som gikk langs veien i går ettermiddag, visstnok fordi hun gikk mot et sted det ikke bor folk. Lensmannen sier det kan stemme med svart regnfrakk og gule støvler.»
«Få i gang søk i området umiddelbart og si til lensmannen at jeg kjører herfra nå. Hvor langt er det ut dit?»
«Usikker, men du rekker kanskje ut dit på en halvtime?»
På vei ut i garasjen øker nervøsiteten. Rart i grunn at den bare kommer hver gang det er håp, og ikke hver gang det ser mørkt ut. I den andre saken fikk han den aldri. Følelsene bare forsvant den gangen.
Bjørn setter på blålysene, og gir litt på gjennom trafikken. Det er mørkt, og det er kalt. Hver time jentungen går og ute i dette været, kanskje våt til skinnet, kan føre til lungebetennelse og verre ting.
Men hun er i live.
Så sant det faktisk er henne.
*
Han kommer ut av tunnelen og kjører gjennom Åsane. Regnet er så tungt at han må sakke ned.
Bilene legger seg pent inn til siden, og kort etter nærmer han seg fengselet.
Jævla hotell.
I det han passerer de grå murene, får han et nytt anrop fra Katrine. «Lensmannen sier de går fra dør til dør nå. En eldre dame har sett en jente alene langs veien, men vet ikke hvor hun kan ha gått.»
«Okay, men da er det på tide for deg å dra hjem?»
«Greit, men ring når du finner henne.»
«Skal gjøre det. Hvis det blir sent, sender jeg bare en tekst.»
Det er enda et par svinger igjen til Nordhordalandsbroen, og Bjørn gir på mer. En lastebil og en rød personbil legger seg inn til siden, og så er han ute på broen.
Ida forsvant fra skolen for ett og et halvt døgn siden. Har kanskje ikke sovet, kan ha gått uten mat og er sikkert nedkjølt. I et område det ikke bor folk? Hva pokker er dette for en sak? Ikke en kjeft har snakket om psykiatri.
Bjørn overfører GPS posisjonen til kartleseren. Beregnet ankomst om 17 minutter, sier displayet. Da vil han være der på under ti.
I rundkjøringen tar han av til venstre, og ifølge kartet skal han holde mot høyre når han kommer ned i dumpen ved Isdalstø.
*
Beregnet ankomst om elleve minutter, sier kartleseren.
Det begynner å bli et stykke mellom hvert hus og han har ikke sett noen busstopp. Sikkert ikke særlig med bussforbindelser. Hvis det overhodet går lokalbusser i dette området.
Kaianlegget og nærbutikken ligger ned en vei til venstre. Det er et stykke fra hovedveien, sikkert basert på båtturister om sommeren. Kanskje en del hyttefolk i området?
Bjørn kommer til et stort flatt område. Det er for mørkt til å se hva det er. Et jorde av noe slag.
Bjørn sakker ned. Går det ikke en person langs veien på den venstre siden?
Jo, noe beveger seg i grøftekanten.
Bjørn sakker ned ytterligere og slår av langlysene.
Det er en liten skikkelse i gule gummistøvler, som forsøker å gjemme seg. Hvis ikke han hadde møtt henne midt på denne sletten, vil hun rukket å komme seg bort fra veien.
Men det er henne.
Han slår nummeret til Katrine.
«Hei. Har funnet henne. Meld fra om mulig psykiatri. Befinner meg på hovedveien bare noen minutter fra der jeg skal ta av.»
«Mottatt.»
Bjørn legger på, og stanser bilen.
Letemannskapene må ha passert her flere ganger, som må bety at hun er klar over hva som foregår, og ikke vil bli funnet.
DU LIEST GERADE
Ulovlig kontakt (Norsk)
ActionIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
