Ingrid snur seg. Faren har stoppet noen skritt bak henne, og fomler med glidelåsen i jakken.
«Det begynner å bli kjølig,» sier han og smiler til henne. «Har blitt så stiv i fingrene.»
«Skal jeg hjelpe deg?»
«Tenkte bare å lukke jakken, men den har visst satt seg fast.»
Ingrid går bort til faren og tar hendene hans i sine. «Du er kald,» sier hun. «Vi må heller få opp farten litt, så mamma ikke må være alene så lenge.»
Faren nikker.
Etter litt lirking og fomling, får hun løs glidelåsen og lukker jakken. Så snur hun seg mot huset. De står nok rundt femti meter unna.
«Er det her du mener?» spør hun.
«Ja. Det første vi må gjøre her, er å grave en tre meter bred grøft tvers over veien. Så må vi armere og støpe så ikke vannet graver og ødelegger fundamentet bjelkene i broen skal ligge på.»
«Hvor lang blir broen?»
«To meter, men vi må grave bort tre meter så vi har plass til å lage forskaling til brofundamentet.»
«Forstår ikke hvordan dette kan være billigere?»
«Så lenge vi ikke må tenke på broen i forhold til brøytebilen, kan vi gjøre ting rimelig.»
«Hva med snuplassen?»
«Vi får opp noen lass med stein og pukk, rett på nedsiden av broen.»
«Og da er du helt sikker på at ikke mer av veien raser ut?»
«Helt sikker. Vi må bare få bort vannet.»
Ingrid tar tak i armen til faren. «Skal vi gå inn igjen?»
«Har vi mer av fyrstekaken du hadde med?»
«Nei, men jeg kan lage noen smørbrød.»
Han nikker.
*
«Hvor har du fått dette deilige syltetøyet fra? Det er jo hjemmelaget,» sier moren.
Ingrid setter seg i sofaen og skjenker i mer kaffe. «Fra Arvid,» sier hun. «Han lager blåbærsaft også.»
«Ja, det må jeg si. Dette har han greie på.»
Ingrid strekker seg etter en brødskive og tar en bit. «Det neste han skal i gang med er å plukke tyttebær.»
«Stemmer det,» sier moren. «Tyttebærene kommer litt senere. Du burde finne bærplukkeren din med en gang. Det var det din far gjorde en gang i tiden, da vi traff hverandre.»
«Nja, det var nå faktisk ryper jeg egentlig var på jakt etter,» sier faren.
«Med bærplukker?» sier moren. «Du skulle sett ham. Løp hele veien hjem etter den da han så meg og tante Else. Latet som om han var ute etter bær, så han kunne dilte etter oss og be om råd. Han var drivende svett etter å løpe så langt, og satt plutselig på stien, helt tilfeldig liksom.»
Moren kikker på mannen sin over kanten av brilleglassene. Han humrer litt for seg selv, mens han kikker ut vinduet på noe langt, langt borte.
«Du burde vise at du er interessert før noen andre snapper ham fremfor nesen på deg,» sier moren.
«Mamma. Gi deg.»
«Det er ikke en enslig kjerring i bygden som ville takket nei.»
«Tror ikke du har dårlig tid,» sier faren. «Tipper du er den eneste i bygden som har sett ham siden han flyttet inn der borte.»
Ingrid reiser seg. «Det blir snart for mørkt ute, så jeg skal bare en kjapp tur ut og ta noen bilder som jeg sender på e-post. Vi må få klarhet i hva slags kostnader det dreier seg om.»
*
Ingrid går ut i entreen og kler på seg.
Hun husker den gamle bærplukkeren. En stund hang den på veggen over peisen, og i noen år hang den i entreen. Den var laget av tre med metallspiler, og var blåmalt. Malingen hadde flasset av flere steder, og på håndtaket var den helt slitt bort.
Ingrid småløper ned veien. Det er kanskje best å ta film i stedet for bilder? Kanskje forklare mens hun filmer?
Det viktigste er å få opp noen med gravemaskin. Så lenge de lager en kanal som krysser veien og en snuplass til brøytebilen, kan hun få bygget broen senere.
Sneen lå to meter tykk på det verste i fjor, så hvis noe skjer blir det håpløst å komme frem med ambulanse. Ingrid ser for seg de høye brøytekantene og det siste stykket hun må holde åpent selv.
Er det uansvarlig å la dem få fortsette å bo her oppe? Hjemmesykepleien er jo ikke glad for det. Lite gjennomtenkt, sa de om planen hennes. Lite gjennomtenkt? Hun gjør nå visst ikke annet enn å tenke på det. På pappa sitt ansikt i det han blir plassert i en lenestol på sykehjemmet, framfor et vindu uten utsikt. På tallerkenen med sykehjemsmat, som han skyver fra seg. På mamma som stirrer på henne med tåretunge øyner og smiler, mens hun forteller hvor lykkelig hun er over alt hun har fått.
Nei, hun må få reparert veien. Hun må finne penger til det, på en eller annen måte.
ВЫ ЧИТАЕТЕ
Ulovlig kontakt (Norsk)
БоевикIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
