'Livet ditt er ikke ødelagt. Dessuten snakker vi jo sammen hver dag.'
*
Wenche setter seg på en benk i ankomsthallen, og leser meldingen hun har skrevet en ekstra gang.
'Jeg har kommet til Trondheim for å snakke med deg. Dette kan ikke fortsette Stian. Jeg vet ikke hvor du bor, men jeg vet hvor du jobber, og kommer på kontoret til deg hvis du ikke kommer og møter meg.'
Det er ikke noe mer å tenke på. Hun trykker på send.
Kofferten hennes kommer ut det lille hullet i veggen, og fortsetter på rullebåndet forbi alle passasjerene som står og venter, men hun orker ikke å reise seg.
Hun kikker tilbake på mobilen.
Kofferten tar vel bare en ekstra runde hvis hun ikke tar den.
Det piper. Det er Stian som svarer.
'Jeg er ikke en av klientene dine. Du kan ikke true meg. Kommer du her, er det siste gang du ser meg resten av ditt liv! Dra hjem!'
Hun legger fra seg mobilen på setet ved siden av. Det som kom ut av den er så ondt, at hun ikke klarer å holde i den.
Resten av livet?
Den begynner å ringe. I displayet står det Svein. Hun plukker den opp og svarer.
«Hvor er du?» sier han.
«Jeg sitter på flyplassen.» Hun lytter til sin egen stemme. Den er så overraskende rolig, som om den ikke er hennes egen.
«Har Stian ringt deg?» sier han.
«Han sendte melding. Hvis jeg kommer på døren, er det siste gang jeg får se ham resten av livet.»
«Du må komme deg hjem, så snakker vi om det når du kommer. Ikke vær dum nå Wenche. Når går neste fly?»
Hun ser tydelig for seg Svein sitt ansikt. Denne frykten han hadde i øynene, da hun sa hun ville reise hit. Han har båret på dette lenge. Visst om det.
«Dette orker jeg ikke. Jeg må snakke med ham.»
«Ikke vær dum nå Wenche. Han mener det han sier. Når går neste fly?»
«Om tre kvarter.»
«Ok, jeg henter deg på flyplassen når du kommer, bare pass på at du kommer deg med det flyet.»
«Hente meg? Vet du det Svein, at jeg orker faktisk ikke å se deg.»
«Ikke gjør noe dumt nå, Wenche. Stian kommer aldri til å tilgi deg hvis du går på døren til dem.»
«Og det kommer jeg til å gjøre, for dette holder ikke. Får jeg ingen forklaring, så kommer jeg til å gjøre akkurat det.»
«Hvis du setter deg på første fly, lover jeg deg full forklaring. Men du ødelegger forholdet ditt til Stian totalt, hvis du går på døren til dem, og det kommer ikke Åse heller til å tilgi deg.»
«Åse? Sier du at hun og går bak ryggen min? Sier du virkelig det?»
«Sett deg på neste fly. Ikke ødelegg alt nå. Kom deg hjem.»
*
Wenche fester sikkerhetsbeltet og lukker øynene. Den digre flykroppen akselererer og gulvet mellom seteradene reiser seg. Hun blir presset tilbake i setet, og motorene brøler som om helvete er sluppet løs.
Først var forklaringen at Stian nettopp hadde fått seg samboer, som var gravid, og at hun da måtte forstå at han ikke hadde like mye tid til sin mor. Men det hadde skurret. Nybakte foreldre vil dele opplevelsene sine, vise frem samboeren sin og ikke trekke seg unna.
Det neste som kom var forklaringen om at Stian hadde begynt i ny jobb og hadde mye stress. Så var det leiligheten de hadde kjøpt og at de pusset opp. Da måtte hun jo forstå at det ikke passet med besøk, nå som alt fløt og det kun var soverommet som ikke var fullt av pussestøv, for de kunne jo ikke ta imot henne på soverommet sitt. Hun måtte jo kunne vente til de var kommet i orden.
Men det var til henne Stian stolt viste frem bildene han tegnet i barnehagen. Det var henne han dro med for å vise frem plankehytten han hadde bygget i skogen bak huset deres. Ikke Svein. Stian kom nesten aldri til Svein - det var alltid til henne han kom, for å dele nye oppdagelser.
Ingen forandrer seg så plutselig. Nesten over natten. Ikke i det øyeblikket de får seg samboer og barn. En samboer hun ikke en gang har sett. Faktisk ikke til å begripe. Han dukket bare opp den ene gangen med William i bilen, mens kvinnen i livet hans var i byen og handlet. En liten time bare, for å hilse på bestemor.
«Hvor er Hilde da?» spurte hun da de kom.
«Tror du ikke jeg klarer å ta meg av William uten hjelp?» svarte han, og så på henne med noe mørkt i blikket.
«Stian da, det er ikke det jeg mener,» sa hun. «Vi er bare forferdelig spendt på å møte kvinnen du deler livet ditt med.»
Og så, etter en knapp time gikk han igjen. Satte den lille bylten tilbake i barnesetet og forsvant ned veien for å hente Hilde og kjøre tilbake til Trondheim. Men hennes foreldre var de hos. Hele helgen. Hjalp dem å pakke. De og flyttet til Trondheim.
*
«Ta på deg sikkerhetsbeltet,» sier Svein en gang til, og svinger ut i rundkjøringen.
«Spytt ut Svein,» sier Wenche. «Ellers kan du bare sette meg av igjen.»
Motorveien retter seg ut i en lang strekning, og Svein sakker farten og legger seg i høyre fil.
«Stian har fortsatt ikke hverken ringt deg tilbake, eller sendt melding?» spør han og ser granskende på henne.
«Venter du på at han skal gjøre det?»
«Faen, jeg sa han måtte ringe deg.»
«Okay, bare stopp her Svein. Jeg orker ikke å være i bilen med deg. Sett meg av, så jeg kan ta en taxi.»
«Det er fordi du jobber i barnevernet.»
«Hva for noe?» Wenche føler seg svimmel. Har det med jobben å gjøre?
«Jeg har lovet å ikke si ett ord til deg, men det er foreldrene til Hilde det dreier seg om. Hilde er den eldste, og hun har vært i fosterhjem. Foreldrene har ikke klart å få tilbake de to yngre barnene heller. Men dette kan du ikke si til Stian at jeg har sagt.»
«Men herlighet, da kan jeg jo hjelpe dem.»
«Stian er ikke helt rasjonell akkurat nå. Han ser bare at samboeren er helt i panikk, så nå må du roe deg ned, og gi ham tid. Bare tilby hjelp hvis han ber deg om det. Hvis du presser på nå, da går dette veldig galt.»
*
Wenche går inn døren uten å få med seg hverken vesken sin eller kofferten. Svein kommer etter med begge deler, og legger vesken hennes fra seg på kjøkkenbordet.
Hun blir stående fremfor vinduet og se ned på Nordåsvannet. Hun tenker på dagen da Stian lærte seg å svømme. På hvordan Svein knapt hadde sett opp fra avisen sin, og bare mumlet et kort «hmm», og et «det er jo flott».
Det var alltid henne Stian kom til med gleder og sorger.
YOU ARE READING
Ulovlig kontakt (Norsk)
ActionIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
