'Ingen bryr seg om hva jeg vil.'
*
Mette er sliten i øynene etter den lange kjøreturen, og legger seg på sofaen fremfor peisen.
«Jeg tror Ida sin far har byttet navn en gang,» sier hun. «Kanskje fordi han er dømt for noe, og ikke vil bli gjenkjent. Det er i hvert fall ingen i bygden som heter Peterson.»
Henrik sitter i lenestolen og leser noen dokumenter. Han legger de fra seg og strekker seg etter tekoppen sin.
«Nei. Tror det var Ida som byttet navn,» sier han.
«Hva mener du? Barn bytter jo ikke navn.»
«Før barnevernet overtok omsorgen fikk moren foreldreansvaret alene, og da er det ganske vanlig. Ser det ofte i saker med høyt konfliktnivå. Tror Peterson er moren sitt pikenavn.»
«Men de er jo skilt, og moren heter ikke Peterson.»
«Når moren er fra USA, og de også giftet seg der borte, er det vanskelig for henne å bruke pikenavnet sitt i Norge. Hun må melde skilsmisse i USA, og gå gjennom en masse styr der borte først. Men Ida sitt navn er det lett for henne å endre.»
«Så da er det moren som heter Peterson?»
«Sjekk med Wenche, men det regner jeg med.»
«Jeg har så dårlig samvittighet for Henriette,» sier Mette. «Jeg burde vært her da hun kom hjem fra skolen, men jeg ante ikke at det tok så lang tid inn dit. Det er ikke så langt i kilometer.»
«Hun hadde bare vært hjemme i noen minutter da jeg kom,» sier Henrik.
«Uansett, så burde jeg tenkt litt lenger.»
Mette setter seg opp, og heller te i koppen sin fra termokannen.
«Det er peppermynte med sukker i,» sier Henrik.
Hun tar koppen med seg ut på kjøkkenet og heller teen ut i vasken. Setter på nytt vann og kikker ut vinduet på grusveien opp til hageporten, der Ida løp gjennom regnet dagen før. Kanskje rett i armene på den samme mannen som nesten har drept henne.
Hun rister det av seg og går tilbake til peisestuen.
«Jeg er enig med Politiet sin vurdering,» sier Henrik. «Ida har helt klart reist til noen på egenhånd, og blir sikkert funnet ganske snart.»
«Hvorfor mener du det?» spør Mette og setter seg tilbake i sofaen.
«Hvis hun ble påkjørt ville vi visst det allerede, og ingen kidnapper barn med tilskuere. Hun går jo bare herfra til skolen, og på den strekningen finnes det ingen steder noen kan ta med seg et barn uten å bli sett.»
«Det er jo det jeg sier. Det er faren som har tatt henne.»
«Det tror jeg ikke,» sier Henrik. «Ida planla å reise et sted før hun gikk. Du vet like godt som meg at Ida aldri glemmer skolebøkene. Hun la dem igjen fordi hun hadde tenkt seg et helt annet sted.»
«Da må faren ha lurt henne. Fått henne til å komme et sted, ved å late som han er en annen.»
«Det er alltid mulig å lage seg andre forklaringer, men hvis vi holder oss til det som er mest sannsynlig, og ikke lar fantasien løpe helt løpsk, så har hun helt sikkert bare reist til noen.»
Mette rister på hodet. «Det er veldig mange biologiske foreldre som bortfører barna sine. Wenche har nevnt det flere ganger.»
«Jada, jeg kjenner statistikken,» svarer Henrik og sukker. «Men faren til Ida er ikke akkurat knyttet til henne. Han sitter sikker på en bar et sted i dette øyeblikk og reparerer bakrusen fra i går. Sikkert lykkelig over å være fri og frank så han kan herje på som han vil. Det siste i verden han ønsker seg, er en elleveåring å drasse på.»
«Hva om han vil hevne seg for noe? Moren har vitnet mot ham, og det kan ligge mye skjult som vi ikke vet noe om.»
Henrik strekker seg etter dokumentene sine og begynner å kikke på dem igjen, mens han rister oppgitt på hodet.
«Forsøk heller å tenke litt rasjonelt. Det er flere år siden noen har hørt et pip fra ham, og folk kommer ikke helt plutselig på at de skal hevne seg.»
أنت تقرأ
Ulovlig kontakt (Norsk)
حركة (أكشن)Ida, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
