'Livet er langt Ida. Jeg vet at det virker som en evighet, men snart er du gammel nok.'
*
«Ikke la Arvid vente,» sier faren og legger beina på fotstolen.
«Er du sikker på at du vil ha et så stort tre i stuen, mamma?» sier Ingrid og reiser seg fra sofaen. «Stjernen kommer til å skrape i taket.»
«Ja, nå er det nok tull. Treet i fjor var en vits. Altfor lite.»
«Nå må dere slutte å mase,» sier faren. «Arvid sitter i bilen og venter.»
«Finn et pent tre, som er tett i grenene,» sier moren og kikker alvorlig på henne.
«Jeg skal det,» sier Ingrid og går ut i entreen.
Sollyset er skarpt, og det glinser i sneen. Sikkert lett skare med kram sne under.
Det er et stigtrinn fremfor bildøren, og den er mye høyere enn hun har lagt merke til før. Hun åpner døren og klatrer inn.
Han sier ikke noe, bare smiler.
Kupeen er god og varm, og det må være den reneste bilen hun noen gang har sittet i. Kanskje det er til ære for henne? Kanskje han er litt forfengelig, nå når det kommer en kvinne i bilen hans?
Hun husker hvor pent skoene hans var plassert utenfor døren den dagen hun drakk blåbærsaft. Og neglene hans som alltid er rene, selv om han ofte er gjørmete.
«Dette minner meg om barndommen,» sier Ingrid. «Pappa tok meg alltid med.»
«Det husker jeg faktisk,» sier Arvid. «Jeg var der en gang når dere kom for å spørre hvor dere kunne hugge. Du var helt lys blond da du var liten, og hadde enda lengre fletter.»
Ingrid kikker på Arvid. Han har et godt smil rundt munnen, og kjører konsentrert over broen uten å se på henne.
«Jeg husker ikke deg i det hele tatt. Visste ikke en gang at din far hadde en sønn.»
«Det er ikke så rart. Jeg bodde aldri her. Var bare så vidt innom et par ganger når pappa måtte fikse noe.»
«Hva er det som gjør at du husker meg da?»
«Du satt alltid på ryggen til din far. Han bar deg på skuldrene hele veien gjennom den dype sneen, og du hadde på deg røde bukser og en rød jakke.»
«Og det husker du fra så mange år tilbake?»
«Jeg husker det tydelig, men er ikke helt sikker på hvor mye som er fra hukommelsen. Min far har bilder av deg i et fotoalbum.»
«Jøss, det ante jeg ikke. Jeg husker ikke noe særlig av ham heller egentlig.»
«Men jeg kjørte deg og en venninne hjem en gang. Dere hadde vært på samfunnshuset. Husker du det?»
«Har du kjørt meg hjem?»
«Ja, du og en venninne kom gående langs veien. Tror venninnen din hadde slått opp med en fyr, og da hadde dere ikke noen å sitte på med hjem.»
«Herlighet. Husker du sånne ting, etter så mange år. Da var jeg jo bare sytten eller atten.»
«Husker jeg tenkte at du var det vakreste jeg noen gang hadde sett.»
«Hva, meg? Nei, det der er tull. Det er hun jeg var sammen med som alle guttene likte. Du har nok forvekslet oss.»
Arvid smiler, og blir stille. Konsentrerer seg om veien, og senker farten.
De når frem til skogsveien, og Arvid drar i en spake til den lille plogen frempå bilen senker seg. Det kommer en kraftig skrapelyd, og så begynner det å vibrere i bilen. Skrapelyden øker.
VOCÊ ESTÁ LENDO
Ulovlig kontakt (Norsk)
AçãoIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
