'Jeg klarer ikke å tegne sne. Det er så vanskelig.'
*
Mette er så utålmodig at hun småløper gjennom undergangen til busstasjonen. Hun klarer ikke å stå i ro i rulletrappen til parkeringshuset, og da hun kommer opp og får betalt i automaten, er hun glad for at hun parkerte så nærme døren. Dokumentsafen hun har kjøpt er tung, og bærenettet har skåret seg inn i fingrene.
Hun setter seg i bilen og sjekker klokken på mobilen. Det er en halvtime til Ida er ferdig på skolen, og nå skal det bli annerledes. Det beste er å hente henne, og ikke reise hjem først. Henrik og Henriette får klare seg selv. De kan ta en pizza eller noe, eller så kan hun foreslå at de går ut og spiser sammen.
«Ahh ... » Hvorfor klarer hun aldri å slå av? Henrik er en voksen mann.
*
Ida er sistemann ut skoleporten og ser ikke opp da hun passerer bilen. Mette åpner vinduet og roper på henne.
Hun stopper. Ser på henne, som om hun er i tvil om hun skal komme bort eller bare gå videre.
Du skal få være akkurat som du er, tenker Mette, og vinker.
Ida kommer sakte mot bilen. «Jeg synes det er helt fint å gå hjem selv,» sier hun og stanser fremfor bilvinduet.
«Vær så snill å sett deg inn.»
Ida går rundt bilen og åpner bakdøren.
«Legg sekken i baksetet, og sett deg fremme.»
Ida gjør som hun ber om, og tar på sikkerhetsbeltet.
«I dag skal vi starte helt på nytt,» sier Mette.
Ida svarer ikke. Kikker bare ut vinduet sitt.
«Vi skal ikke hjem. Vi skal i butikken.»
«Okei.»
«Har du med dagbøkene dine i sekken nå?»
«Ja.»
«Fordi jeg brøt opp låsen?»
Ida snur seg og ser på henne.
«Jeg var livredd, Ida. Jeg trodde du var kidnappet, og hvis jeg hadde lest noe, ville jeg aldri ha sagt ett ord til noen om hva du skrev. Uansett hva det står. Jeg ville bare se på de siste dagene, om det sto noe der om hvor du kunne ha reist.»
Ida sier ingenting, og snur seg tilbake mot vinduet.
«Jeg var livredd for å miste deg,» sier Mette, og tar av mot Lagunen. Det var der hun kjøpte mobilen til Ida, og det er fortsatt litt tid igjen før rushtrafikken starter.
Ida blir stille som vanlig, og Mette lar henne være. Det er tull å streve med å holde i gang en samtale. Ida skal få slippe mer av Wenche sine idiotiske råd.
*
«Hva skal vi her?» spør Ida idet Mette parkerer. «Jeg trenger ikke klær eller noe.»
«Det vet jeg,» sier Mette. «Men du trenger ny mobil. Fordi jeg har vært en stor idiot og tatt den fra deg, men det skal jeg aldri gjøre en gang til.»
Ida ser mistenksomt på henne, men hun overser det og stiger ut av bilen. Det er slutt på å overtolke alle tegn og signaler.
«Er det en spesiell type mobil du helst vil ha?»
«Nei. Den jeg hadde var helt grei.»
Mette stanser fremfor en utstilling i et vindu. «Her har de mobilen din, men det er ikke sikkert de har akkurat den samme modellen fortsatt. Er det greit om vi kjøper den nyeste?»
«Ja.»
«Jeg ordner dette,» sier Mette. «Så kan du gå inn på Egon og finne oss et bord.»
«Skal vi spise på Egon? Hva med Henriette og Henrik?»
«De er hjemme, men jeg orker ikke det i dag. De kommer bare til å mase om hva som skjedde med deg, og om hvor du var.»
«Helt greit for meg,» sier Ida og blir borte i menneskemylderet.
*
Ida har funnet et bord innerst i et hjørne, og leser i menyen. Dette må gå bra. Bare legge bort alt hun før har strevet med, og være ekte. Mer som en venninne.
«Vær så god,» sier Mette, og legger mobilen fremfor Ida.
Hun tar den opp og kikker på den.
«Tusen takk.»
«Den er med abonnement, så du slipper å lade opp kontantkortet. Og ingen kommer noen gang til å ta den fra deg igjen. Det lover jeg.»
Ida ser på henne, og selv om hun ikke smiler, er det som om det lille ansiktet blir litt lysere.
«Skal vi bestille?» sier Mette, og kikker i menyen.
«Okei.»
«Men da går jeg på toalettet, så bestiller du. Jeg vil gjerne ha pasta.» Mette peker på en rett i menyen. «Her er penger. Du fikser dette, sant?»
Mette tar seg god tid på toalettet. Ordner seg på håret, og fikser grundig på sminken. Det er aldri mulig å få Ida til å velge noe hun liker, men hvis hun må bestille selv blir det hennes eget valg uansett.
Idet hun kommer inn igjen, sitter Ida konsentrert over mobilen. Mette overvinner lysten til å spørre Ida hva hun gjør, og setter seg bare godt til rette.
«Jeg regnet med at du ville ha sitronbrus,» sier Ida.
Mette smiler, og tar en slurk av glasset sitt. «Her har du nummeret mitt,» sier hun, og sender Ida en tekstmelding.
«Hvorfor spør du meg ikke hvor jeg var?» Ida kikker mistenksomt på henne.
«Fordi vi ikke skal ha det på den måten lenger. Jeg har ikke vært til å stole på, og derfor skal du få slippe at jeg spør deg.»
«Jeg har ikke sagt dét.» Ida er nesten lydløs.
«Jeg vet det,» sier Mette. «Det var jeg som sa det, og jeg mente det.»
Ida sitter stille i flere minutter, og Mette tvinger seg til å være like taus.
«Det var ikke meningen å rømme.» Ida kikker ned på hendene sine og legger fra seg mobilen. «Hva kommer du til å si til Wenche?»
«Jeg kan ikke si noe, for jeg vet ingenting. Men jeg har ikke tenkt å snakke mer med Wenche.»
«Men du snakker alltid med Wenche.»
«Og det er jeg veldig lei meg for. Heretter forblir alt du sier mellom oss.»
VOCÊ ESTÁ LENDO
Ulovlig kontakt (Norsk)
AçãoIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
