'Når jeg når frem til deg forsvinner du bak trærne, og når jeg roper på deg kommer det ikke lyd.'
*
Wenche legger fra seg mobiltelefonen på kjøkkenbenken og kikker inn glasset i stekeovnen. Bak seg hører hun skritt. Det er Svein som subber inn fra entreen, som om han aldri helt klarer å løfte beina fra gulvet. Stian har arvet den samme gangen, og sleper liksom kroppen etter seg, og så er det som om de bruker opp all energien på veien, og til slutt faller ned på møblene når de setter seg.
«Er det pizza i dag og?» spør han, og havarerer på lenestolen fremfor vinduet.
«Ja, jeg er sliten. Gjorde det lettvint.»
Svein slår på tv. «Stian ringte forresten før i dag. Har du sagt at vi kommer til Trondheim?»
«Jeg sendte en melding. Det er jo så vanskelig for dem å komme hit. Ikke kom de til jul, og ikke kom de i sommer heller.»
«Hvis det ikke passer for dem å komme, så passer det i hvert fall ikke at vi kommer til dem.»
Wenche tar pizzaen ut av ovnen og begynner å skjære den opp. «Når skal jeg få se ham da? Og barnebarnet mitt, som snart er ett år? Vi har bare sett William én eneste gang, og det var bare i en halvtime.»
«Når det passer for Stian. Det siste han trenger akkurat nå, er å måtte underholde oss.»
Wenche setter pizzaen på salongbordet. «Jeg forstår ingenting lenger, vi som var så knyttet. Han kom her flere ganger i uken. Husker jeg tenkte hvor heldige vi er, som har barn som liker så godt å være sammen med oss, selv etter de er voksne.»
Svein blar seg gjennom kanalene, og strekker seg etter et pizzastykke. «Har vi noe brus?»
«Nei.»
«Saft da?»
Wenche snur seg og går bort til kjøleskapet. «Jeg har ikke sett Åse siden syttende mai, heller.»
Svein er ferdig med det første pizzastykket, og konsentrerer seg om fjernkontrollen. Hun tar saftmuggen ned fra kjøkkenskapet, og kikker på ham. Hva i all verden får han ut av å bare bla og bla gjennom kanalene? «Jeg savner barnene mine og forstår ikke hvordan dette har skjedd,» sier hun.
Han trekker pusten dypt og flytter irritert på seg i stolen. «Hvordan det har skjedd?» Han rister på hodet. Øynene kryper liksom tettere sammen og blir mørkere. «Skal de gi blaffen i livene sine, og sitte her og holde deg i hånden mener du?»
«Du vet hva jeg mener. De flyttet fra Bergen, begge to.» Hun tar ut et brett isbiter fra frysen og blander ferdig den gule saften. «Vi var jo så knyttet før, forstå ikke hva jeg har gjort galt.»
«Du har ikke gjort ham noe.» Svein har fått det ekle og oppgitte uttrykket sitt i ansiktet. Han puster tungt og irritert.
«Det må jeg ha gjort, for han svarer ikke telefonen, og når jeg sender en tekst, er det du som får svaret.»
«Jeg har spurt, flere ganger, og han sier du er verdens beste mor. At det handler om helt andre ting.»
«Hva handler det om da? Han nekter jo å snakke med meg.»
«Du maser vel for mye?» Svein får et ironisk flir i ansiktet. Legger beina på fotstolen, og lener seg godt tilbake med asjetten fremfor seg på magen, som om har forsøker å ligge mens han spiser.
«Nei. Jeg sendte én tekst med ett kort spørsmål.»
«Hvem pokker er det som har puttet penger på deg igjen? Du surrer jo bare videre. Du har ikke gjort ham noe, han sier du er verdens beste mor, men allikevel skal du ha mer? Svaret er innlysende.»
«Jeg kjenner barnene mine, og jeg er ikke en idiot.»
Svein rister oppgitt på hodet. «Men du er definitivt i overkant ivrig.»
«Jeg setter meg snart på første fly til Trondheim. Jeg har rett på en forklaring.»
«Alvorlig talt, sett deg ned. Stian må få være i fred når han ber om det.»
«Har han sagt det til deg? Har han bedt om å få være i fred?»
«Har du lyst til å være alene, er det det du forsøker på? Skal jeg sette meg ned i kjellerstuen?»
YOU ARE READING
Ulovlig kontakt (Norsk)
ActionIda, som er plassert i fosterhjem, ønsker av hele sitt hjerte å være sammen med den hun tekster med i hemmelighet. Da mobilen blir beslaglagt på skolen, og hun ikke får den tilbake av fostermoren, forsvinner hun uten et spor. Politiet bruker foto og...
