Soft spot

54) Puppeguri og en innrømmelse

Gjennom Tines øyne.

Jeg hadde ikke sett eller hørt fra Oliver siden i går. Etter at jeg kom hjem fra smoothiebaren hadde jeg faktisk forventet at han skulle sende melding eller ringe for å fortelle hvorfor han ikke dukket opp. Det skjedde ikke. Og nå var skoledagen nesten over, og jeg hadde ikke sett han. 

Nå skal det sies at jeg ikke akkurat har sett etter han, men vanligvis ser vi hverandre fler enn en gang per dag. Kanskje det var fordi Oliver hadde lyst til å finne meg før, men ikke nå lengre..? Den tanken var ikke hyggelig og det vrengte seg i magen. 

Jeg hadde allerede møtt Alex og Lukas, de sa ingenting om Oliver så jeg regnet med at alt var i orden. Men det jeg ikke skjønte var hvorfor han ikke har kontaktet meg, er ikke det normalt når man ikke møter opp til avtalt tid? 

Jeg lente meg frustrert på skapet og dro en hånd gjennom håret. Hvorfor gikk det så inn på meg at han løy om å være med Andreas og det at han ikke dukket opp? Det var jo ingen grunn til det, vi var bare venner. Og ikke snakk om at jeg skulle la dette gå mer inn på meg, basta bom. 

Men for sikkerhets skyld, sjekket jeg mobilen. Nada. 

Jeg sukket og lukket skapet, fortsatt med ryggen lent mot skapene. Elevene rundt gikk rolig forbi, bortsett fra Rita, Rita var alltid for sein til et eller annet. 

"Alt i orden?" Adrian dukket opp foran meg og studerte meg.

"Mye å tenke på." 

"Oliver?" 

"Er det så tydelig?" 

"Du er som regel litt nedfor hver gang Oliver ikke er rundt." Det hadde jeg ikke forventet. Så jeg var gladere når jeg var med han, hm. Nei, det tror jeg ikke, Adrian må ha husket feil. Så klart, jeg likte å henge med Oliver, men han, å dritt. Kanskje det var sant? Nei, absolutt ikke.

Vi begynte å gå sakte men sikkert bort mot klasserommet vi skulle være i. Hvilke fag var det nå igjen? 

Øh.

Jeg hadde faktisk ikke orket å ta med meg noen bøker fra skapet, eller, jeg hadde glemt det, så orket jeg ikke gå tilbake. Adrian hadde historieboken, okei, så historie. 

Okei, så kanskje jeg var i dårlig humør på grunn av Oliver, men det betydde absolutt ingenting! Nei, helt riktig. 

"Du har i alle fall funnet kjole til ballet." Stater han, og før han rakk å si noe mer, spurte jeg,

"Hvordan visste du det?!"

"Nora har roet seg, endelig." Han smålo. Ja, stemmer. Jeg ringte Nora med en gang jeg var ferdig å snakke med Oliver, hun hadde krevd bilde med en gang. Tydeligvis brukte jeg for lang tid på å ta det hersens bilde og 5 minutter senere stod hun på trappen min. Eller, hun kom rett inn og reiv opp døren til rommet mitt. Men dere tar poenget.

"Uff ja, hun får vel endelig sove om natten." Adrian gliste og nikket, stakkars Nora, hun var så fra seg da vi ikke fant kjole. Men så skal det sies at hun er over interessert i ballet, men nå begynte jeg så absolutt å skjønne hvorfor hun gledet seg. Hun skulle jo gå med Adrian, godt selskap. 

Og siden jeg skulle gå med Oliver hadde jeg også det, endelig.

Helt ut av det blå dukket en jente opp siden av meg, stryk det, det var tre stykker. Alle var kjente fjes, til tross for at jeg var dårlig med navn tror jeg at jeg kunne deres. Anne, Marie og Hanna. Vi var ikke gode venner, vi hadde bare noen timer sammen og vi holdt oss som regel langt unna hverandre, men av en eller annen grunn så var de her, klistrert oppi meg.