Soft spot

37) Utilpass og uønsket

"Oliver?? Er det deg?!" Jeg snudde meg mot stemmen. Der stod en jente som så ut til å være like gammel som oss. Hun hadde svart hår og mørke øyne. Det var ikke slik at jeg fikk bakoversveis av utseende hennes, hun så liksom helt normal ut. Søt jente. Da Oliver også så på henne lyste hun opp og kastet seg om halsen hans. 

Jepp, vi skulle absolutt ha sjekket hvem som var her før vi gikk inn.

---------------

Gjennom Tines øyne. 

Hun klemte han lenge, litt lengre enn det som var nødvendig mente nå jeg.. Oliver stod der helt stiv og med øynene helt åpne. Vel, dette kunne bli interessant. Da hun ENDELIG slapp han stilte hun seg et par steg unna men fortsatt for nært.

"Herregud! Det er så lenge siden sist. Hvordan har du det?" Spurte hun med en entusiasme som ikke lignet grisen. Trengte hun å være så happy.. ?

Oliver la hånda på nakken og rynket brynene.

"Eh, har det bra. Og du?" 

"Veldig mye bedre nå som jeg møtte deg." Okei, jeg tror jeg nettopp spydde i munnen min. Det var som om hun ikke engang merket at jeg var der. Var jeg virkelig så usynelig?

"Dette er Tine!" Sa han plutselig, han dro meg i armen slik at jeg stod rett ved siden av han. Hun flyttet blikekt fra han til meg, og det var tydelig at hun likte han bedre enn meg. Vel. Jeg holdt frem hånden min og sa, "Hyggelig å møte deg." 

Så kjente jeg Olivers varme pust på halsen og han hvisket, 

"Hjelp meg." 

Hun tok hånden, uten å klemme eller putte inn noen innsats, 

"Line." 

"Hey! Det rimer!"

"Hva rimer?" Spurte hun dumt. Okei, men da så. Da hun sa hvor nært Oliver og jeg stod skyndte hun seg å si,

"Jeg og Oliver går langt tilbake, vi var kjærester." Det var ganske tydelig at de hadde en historie, men jeg hadde aldri trodd at de faktisk var kjærester.. Tenkte at hun var en av jentene Fredrik fortalte meg om, men kjærester? Aldri.

"Å ja, det visste jeg ikke. Når da?" Spurte jeg nysgjerrig.

"Da vi gikk i 2." Svarte hun fornøyd, som om hun var veldig fornøyd med at jeg ikke visste at det var kjærester. Jeg nikket og følte meg helt sykt utilpass. Nå var hun tydeligvis lei av meg og begynte å snakke med Oliver igjen.. Er ikke hun en solstråle. Jeg vet ikke helt hva det var, men det var noe som ikke stemte med henne. 

"Det var flaks at vi møttes nå, for jeg hadde faktisk tenkt å ringe deg snart."

"Hvorfor det..?" Spurte han skeptisk.

"Fordi vi hadde det kjempe bra sammen, og jeg savner oss." Det traff meg rett i magen og jeg ble brått kjempe kvalm. Nei, nei, det skulle ikke skje. 

"Line.." Startet han.

"Jeg vet at jeg ikke var rettferdig mot deg.. Men vi passer perfekt for hverandre." Dette ble bare verre og verre og plutselig føltes det ut som jeg hadde klaustrofobi. Jeg ville ut, nå. 

"Har du fortsatt nummeret mitt?" Spurte hun håpefullt. 

"Nei, men-.." 

"Få mobilen din, så skal jeg skrive det inn." Tar hun ikke et hint..? Oliver nølte noen sekunder før han ga henne mobilen mens han rynket pannen. Det var tydelig at han også var like utilpass som meg, om ikke mer. Etter at hun hadde tastet det inn sa hun,

"Vi kan jo bare henge sammen og se hvordan det ender!" 

"Alts-.." Startet han, men igjen ble han avbrutt.

"Selvom vi begge vet hvor det ender.. Du husker vel hva som skjedde på kinoen?" Spurte hun med et flørtende smil. Hun tittet kjapt på meg og smilet ble enda søtere. Jeg måtte bite meg i leppa for å ikke fortelle henne nøyaktig hva jeg mente. Det var ikke vanskelig å skjønne hva som skjedde på kinoen, selvom det var noe jeg absolutt ikke ville tenke på.

I stedet for å stå der å irritere meg over hva som foregikk, trampet jeg bort til nødknappen, tok over for fyren som stod der og sa inn i mikrofonen.

"Se å få fikset denne drit heisen. NÅ." 

Det var ikke vits å skjule at jeg ikke likte at Line dreiv å flørtet med Oliver. Ikke visste jeg hvorfor det plaget meg så mye, men jeg irrterte meg grønt over det. 

Jeg ville ikke gå tilbake til Oliver og Line, og ble derfor stående ved mikrofonen mens jeg prøvde å roe meg. Men siden vi var i en heis, og det fins grenser for hvor stor en heis kan være, så hørte jeg mer enn jeg hadde lyst til.

"Hva skal du etterpå?" Spurte Line.

"Være med Tine." Det var jo ikke så ille, so far so good.

"Tine..?" Kom igjen da, du tuller med meg?

"Gi deg, Line." Sa han oppgitt og en smule irritert.

"Hva? Jeg kan ikke noe for at jeg ikke fikk med meg navnet hennes, var for opptatt med å se på deg." 

"Uansett om du husker henne eller ikke, så skal vi være sammen." 

"Ja, det skal vi." Selvom jeg ikke så på henne, kunne jeg høre at hun gliste.

"Nei, ikke du og jeg.." 

"Oliver, plis da. Jeg har trøbbel med bilen min. Det var såvidt at jeg kom meg hit."

"Hva slags trøbbel?" 

"Jeg vet ikke! Men du husker jo hvordan bilen min holdt på."

"Ja, husker det. Men be noen andre om å fikse det." 

"Har ringt alle jeg kjenner, ingen er ledig." 

"Er ikke ledig jeg heller." 

"Vær så snill! Det tar ikke lang tid." 

Det var en lang stillhet. Jeg vet ikke hvorfor han ikke sa noe, siden han hadde forsvart meg så langt. Men noe var på gang. Plutselig knirket det høyt, og heisen var i gang igjen. Noen få begynte å juble, jeg visste ikke helt hva jeg skulle tenke. Da vi gikk ut, stoppet Line og Oliver like utfor heisdøren. 

"Tine?" Spurte Oliver mens han beit seg i underleppa. Det var tydelig hva som skulle komme. Man kunne se det på hele han og på det selvgode smilet til Line. 

"Hm?" 

"Altså, Line har et problem med bilen. Jeg skal bare sjekke om jeg får fikset det." Jeg nikket langsomt og ventet på at han skulle fortsette.

"Det tar ikke lang tid, bli med ut. Så kan vi dra på butikken etterpå." Vel, dette blir gøy. Vi fortsatte ut på parkeringsplassen, Line utestengte meg helt og var over hele han. Denne kvelden ble ikke som jeg hadde tenkt meg. Line stod ved siden av Oliver da han åpnet frempå, han styrte og fikset. Jeg stod litt ved siden av med hendene i lommen. Det er lenge siden jeg har følt meg så uønsket. 

5 minutter gikk.

10 minutter.

25 minutter.

"Oliver, jeg drar nå." 

"Nei, ikke gå!" 

"Det ser ikke ut som du blir ferdig med det første." Klumpen i magen som jeg fikk da så Line ble bare større og større og nå følte jeg meg virkelig ikke bra. Oliver så på meg lenge med et blikk jeg ikke kjente igjen, men jeg klarte ikke se bort. Det var som om han ba meg om å ikke dra og en unnskyldning. 

"Vi snakkes." Sa jeg, så startet jeg på hjemturen.

----------------------

Draaamaaa! :o

Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger, setter kjempe stor pris på det <3