Soft spot

42) Baby i vesken

Gjennom Tines øyne.

 "Okei, er du klar?" 

"Nei." 

"Flott! Sett i gang." Oliver gliste til meg og dultet til meg. Jeg skulte på han ,deretter bort til køa han hadde sett seg ut. Vi stod for øyeblikket på Burger King, før dere spør, ja det er den samme Burger Kingen hvor jeg sprang tulling i håndkle. 

Oliver hadde sendt meg melding om at jeg måtte huske å ta med veske slik at det var mulig å gjøre nr 6 på listen min. Vi hadde blitt enig om at det var lurest å stå i en kø, for da fikk folk flest med seg hva jeg sa og gjorde. Det var mange folk her.

Jeg tok en dyp pust, Oliver nikket oppmuntrende til meg. Here I go. Da jeg hadde stått i køen en stund, slik at det var noen folk foran meg, noen bak og folk rundt meg i de andre køene, satte jeg inn støtet. 

Med et godt tak i vesken, brukte jeg den ledige hånden til å åpne den.

"Hei lillevenn!" Saeg i en søt stemme mens jeg tittet ned i vesken.

"Mamma skal bare kjøpe noe å spise så skal vi dra." Fortsatte seg. Da jeg var sikker på at jeg hadde oppmerksomheten til folkene rundt meg, spurte jeg søtt,

""Får du nok luft der inne?" 

Noen trakk pusten, andre så bare rart på meg. Men så var det en som stod i telefonen og så forstrekket på meg. Fjo, da var det gjort. Jeg lukket vesken og klappet forsiktig på den. Oliver kom bort å stod siden av meg i køen. Han holdt opp en hånd, litt diskre slik at ikke alle så det. Jeg klappet den og gliste. 

"Okei.. Hmmm, hva frister i dag?" Sa jeg til meg selv mens vi flyttet oss fremover.

"Hvorfor hylte du egentlig?" 

"Nei, det frister ikke." Sa jeg dumt. 

Oliver så blankt på meg og sa, "Ha-ha." 

"Hylte når?" Spurte jeg forvirret.

"Da vi snakket på telefonen." Åååå.

"Nora." 

"Trodde det var noe sykt spennende, du aner ikke hvor nysgjerrig jeg ble." 

"Og nå som du fikk vite at det ikke var det så ble du kjempe skuffet?" Jeg så på han med et lattermildt smil. Han så helt alvorlig ut og nikket,

"Jepp. Har ikke ord, så skuffet er jeg." 

"Aww, Olli-poooo!" Jeg kløyp han i kinnet. 

"Er du virkelig nødt å gjøre det der i full offentlighet?" Spurte han, men han prøvde ikke å fjerne hånda mi eller komme seg unna. For å være ærlig så trodde jeg at han likte det, innerst inne, laaangt inne. Og som den gode vennen jeg var, sa jeg enda høyere,

"Du er sååå søød! Jeg trenger ikke pomfritt, jeg vil heller spise deg." Nå lo han og latteren hans varmet hele meg. Tror faktisk at jeg aldri kom til å bli lei den latteren, heller ikke smilet som han i dette øyeblikk ga meg. Vår lille øyeblikk ble ødelagt av en mann, la meg omformulere, en mann i politiuniform. 

"Unnskyld meg." Sa han gravalvorlig. Jeg lot hånden falle fra kinnet til Oliver og så på politimannen med store øyne.

"Uhm, hmm?" Var det eneste jeg fikk ut. Jeg var absolutt ikke god å ha i krisesituasjoner.

"Kan du bli med meg?" 

"Hæ, hvorfor det?" Nå var jeg forvirret. 

"Bare bli med meg." Sa han.

"Kan du ikke fortelle hvorfor først?" Jeg visste at å diskutere med politiet ikke var det smarteste, men herregud, han kunne ikke bare komme hit og kommandere uten å gi meg en grunn. Jeez. 

"Nekter du å samarbeide?" Jeg rynket brynene og la en hånd på vesken min, det var tydelig at han var interessert i den fordi han så hele tiden på den, denne fyren var jo ikke riktig klok? Akkurat da jeg rørte vesken min reagerte mannen, han ble enda mer alvorlig og han var tydeligvis veldig opptatt av vesken.

"Ikke gjør noe dumt nå." Fortsatte han. Folk hadde begynt å trekke unna og de stod nå å så på situasjonen utbre seg. 

"Bare gi meg vesken, så kan vi ordne en avtale til deg." Oliver, som endelig hadde komme til fornuften sa,

"Tine, bare gi han vesken." Jeg blunket og holdt den ut. Politimannen tok den kjapt og kjente på den, som om han ville kjenne hvor tung den var og hva som var inn i den. Denne gangen var det han som rynket brynene. Han åpnet den, og så inni. 

"Hvor er babyen?!" 

"Babyen?!" Spurte jeg og Oliver i kor. Vi så på hverandre, deretter på politimannen som tydeligvis anklagde meg for å ha en baby i vesken. 

"Babyen du oppbevarte her." Han var en fin blanding av sur og lettet.

"Det må ha skjedd en feil, det har aldri vært en baby der." Sa jeg fovirret, dette må jo ha vært en misforståelse. Akkurat da kom en dame frem, hun som stod i telefonen tidligere.

"Jeg så det! Hun stod å snakket til vesken." Å herregud. 

"Hva var det du så, helt nøyaktig?" Spurte politimannen damen, jeg stod bare der og skjønte ingenting.

"Hun stod i køen, begynte å stryke på vesken og si masse ting til den. Det var jo helt tydelig at det var en baby opp i der." Fortsatte hun, det verste var at det virket som hun faktisk trodde på at jeg hadde en baby der.

"Så du babyen?" Politimannen hadde gitt meg tilbake vesken.

"Nei, men-.."

"Det ser ut til at det hele har vært en misforståelse." Så han. Jeg nikket, Oliver nikket og damen nikket. Dette var jo helt latterlig.

"Unnskyld for bryderiet, ha en god helg." Han nikket til oss og gikk. Da døren lukket seg bak han, så folk rundt på hverandre. Så fortsatte alle som om ingenting hadde skjedd. 

Hele situasjonen var helt absurd.

-------------------

Tuuusen takk for 40.000 visninger! Love ya <3 

Spørsmålene vil bli samlet opp, så når det er kommet flere vil jeg svare på dem!

HUSK Å STILLE SPØRSMÅL TIL KARAKTERENE <3 <3