Soft spot

16) Late som vi er kjærester?

Gjennom Tines øyne. 

Å si at jeg var frustrert var mildt sagt, jeg var på grensa til å få panikk. Hvis jeg trodde jeg fikk panikk da Oliver sa han mista skjorta, tok jeg helt feil. Dette var panikk. Jonas sa at skjorten var dyr, så hvem andre kunne å kjøpt den? Var jo såklart flere på skolen som kunne ha kjøpt den, men jeg tvilte, sterkt. Hva søren skjedde på festen ?

"Gi den til meg!" 

"Vent litt a"

"Neei, få den" 

"Vent sa jeg, er snart ferdig jo"

"Vil ikke at du skal bli ferdig!"

"Men du sa jo...?" 

"Mente ikke det, mente at jeg ikke vil at du skal bli ferdig med spillet!"

For øyeblikket var jeg og Oliver på en smoothieplass, han spilte geometry dash på mobilen min og var på vei til å slå rekorden min.. Ukult.

"Det sier du bare fordi jeg knuser deg" Sa han med et selvsikkert smil. Gud, hadde så lyst til å smekke det gliset av. 

"Det er min!" Beste argument ever. 

"Du sa jeg kunne spille jo." 

"Ja men det var fordi jeg trodde du var dårlig.." Mumlet jeg. Han lo og fortsatte å spille mens jeg prøvde å få den tilbake. Han klarte å åle seg ut av armene mine og holde mobilen unna mitt rekkevidde.

"Slutt å vift den rundt!" 

"Jeg vifter hvor jeg vil med den." Han så på meg og blunket, that bastard.

Han lente seg bak i stolen og konsentrerte seg. Jeg skulte bort på han, synd han ikke så det. Jeg lente meg bak i stolen jeg også, sank litt ned og traff, med et uhell stolen hans. Du kunne se hele ansiktet hans falle sammen, han tapte åpenbart. Win! 

"Vel, det var synd..." Sa han før han ga mobilen tilbake.

"Taper." 

"Synd at du ikke saboterte meg før." La han til.

Da jeg så på scoren så jeg at han hadde klart banen, ikke win...

Nå lurer dere vel på hvorfor jeg er å drikker smoothie med Oliver, lederen av de du vet. Jo, nå skal dere høre. Han mente at vi trengte kvalitetstid sammen. Hans ord ikke mine. Jeg hadde faktisk ikke peiling på hvorfor han ville det i utgangspunktet. Det var jo ikke slik at vi var såå gode venner. Vet ikke om det vi har kan regnes som vennskap engang. Ikke vet jeg. 

Etter en del furting fra min side, ble jeg oppmerksom på noen jenter som satt noen bord bortfor oss. Det var 3 stykker, ca på samme alder som oss. De fniste som noen gal, og da jeg skjønte hvorfor de var så jentete skulte jeg, igjen. De så på Oliver. De kunne stirre så mye de ville, men var de nødt til å gjøre det så himla åpenbart?! Jesus, litt høflighet takk. 

Da jeg så bort på Oliver, virket det ikke som om han var særlig interessert i dem. Snarer tvert om, han så lei ut, som om det kjedet han at han hadde tre jenter som obviously ville ha han.

"Lurer på om de har noe bedre å gjøre." Oliver lente seg over bordet slik at vi ikke var så langt unna hverandre mens han tittet bort på jentene, som nå fniste enda mer siden de hadde oppmerksomheten hans. 

"De kan ikke ha noe liv siden du waster det på å stirre på deg." Sa jeg med humor. 

"Ja, stakkars dem."  Smålo han. 

"De eier ikke skam."

"Å?" Han så bort fra dem og møtte øynene mine.

"De bryr seg tydeligvis ikke om at jeg er her. For alt det de vet så kan vi være kjærester." Æsj, sa jeg nettopp det?

Han smålo og sa "Skal vi sjekke ut?"

"Sjekke ut hva?" 

"Hva som skjer hvis de faktisk tror vi er det." Han smilte lurt og smålo for seg selv.

Da jeg ikke svarte stoppet han opp og sa "Ey, du trenger ikke se sånn ut!" 

"Se hvordan da ut?" 

"Som om det er det siste du vil" Det virket faktisk som om han var fornærmet. Jeg blunket et par ganger, overrasket over reaksjonen hans. Så begynte jeg å le, ordentlig å le. Og jeg lo hardt og lenge. 

Jeg og Oliver hadde nettopp en samtale, hvor vi ikke disset hverandre. Hmm, kanskje vi var venner?

Vi snakket litt til om hvor kjipt de måtte ha det før vi sa hade og han var ute av døra. Jeg skulle akkurat til å gå jeg også, men en stemme stoppet meg.

"Så, når skal jeg få tilbake skjorten min?"