Soft spot

59) Tidenes grump

Gjennom Tines øyne.

Neste dag på skolen satt jeg med Lukas og Alex i matpausen. Det var fint være ute, og i likhet med Nora, ville de sitte ute. Vel, jeg foretrakk fortsatt inne, men det fikk gå... Denne gangen. 

"Du ser grusom ut." Sa Alex blankt mens han spiste.

"Takk." Grumpet jeg tilbake. 

"Sovet dårlig?" Lukas var litt mer medfølende enn bestekompisen sin. 

"Du aner ikke.." Det var absolutt ingen hemmelighet at jeg sov dårlig. Eller, jeg sov faktisk ikke i det hele tatt. Hele natten gikk til å tenke over alt og ingenting, okei løgn. Jeg tenkte på moren min. Så gråt jeg litt innimellom, tenkte litt og slik fortsatte det. Det var en ekstrem lang natt, det skulle være sikkert og visst. 

Alex skøyv en toppris over bordet, og jeg sendte han et takknemlig smil som han gjengjeldte kjapt før han gikk tilbake til burgeren sin. 

"Vil du snakke om det?" Lukas så bekymret ut. Jeg dro en hånd over fjeset og lukekt øynene. Hodet verket så mye at jeg hadde lyst å grine. Det var tydelig at guttene så at jeg ble blank i øynene for Alex spurte,

"Men seriøst Tine, går det bra?" 

"Nei, det gjør ikke det." Innrømmet jeg, for det var jo sant, det gikk ikke bra. Alex og Lukas sendte hverandre et blikk før Lukas spurte alarmert,

"Har Oliver gjort noe?" Og øyeblikkelig tenkte jeg på da han heller dro til henne enn å være med meg. Okei, det hørtes skikkelig barnslig ut, det var absolutt ikke slik at jeg begynte å bæse hver gang noe ikke gikk min vei, men den traff ganske dypt og hardt. Men samtidig var det jo ikke det som var det største problemet.. Selvom jeg nesten turte å påstå at det var like vondt. 

"Nei.." Sukket jeg. Oliver bestemte selv hvem han ville være med og hva han ville bruke tiden sin på. 

"Sikker?" Jeg nølte. Før jeg rakk å si noe som helst kom Oliver og satt seg ned på den ledige plassen siden av Alex, motsatt av meg. 

"Hey." Sa han. Alex og Lukas nikket og sa sitt men jeg klarte ikke si et eneste ord. Men, jeg smilte raskt til han før jeg fortsatte å spise topprisen min. Det var nesten slik at jeg sovnet der jeg satt. 

"Sorry for at jeg ikke ringte i går.." Sa Oliver unnskyldene. Vel, jeg sendte jo faktisk melding ganske sent å spurte om vi skulle finne på noe, du kunne jo bare ha ringt da. Anklagde jeg i hodet mitt. Selvom jeg innså hvor utrolig latterlig jeg oppførte meg, men jeg syntes jeg hadde rett til det. Eller..?

"Det går fint." Nikket jeg før jeg reiste meg og sa,

"Jeg må stikke nå, men vi snakkes senere." Så gikk jeg og etterlot meg tre forvirrede typer. Jeg trengte virkelig litt tid for meg selv. Egentlig skjønte jeg ikke hvorfor jeg var på skolen, jo, fordi jeg hadde prøve. Akkurat. 

Heller hadde jeg ikke fortalt pappa at jeg møtte mamma, og for å være ærlig visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre med det. Det var absolutt ikke gøy at jeg måtte skjule det for han, men var det virkelig lurt å rippe opp i det når jeg ikke visste om det kom til å bli noe av? Kanskje jeg burde vente til møtet med henne var over med å fortelle det. Uansett så var det ikke riktig å holde det skjult heller. 

"Hey Tine!" Jeg snudde meg og der kom Oliver småjoggende. 

"Hørte du meg ikke?" 

"Tydeligvis ikke." Sa jeg forfjamset, hm, jeg var vel i min egen verden. Han så på meg, det virket som han prøvde å finne ut av noe. Han latet som om i går ikke skjedde, eller i alle fall at det ikke var noen big deal. Og det var det kanskje ikke. Ikke for han.