Soft spot

28) En brunkrembabe i truse

Gjennom Tines øyne.

Hva har jeg rotet meg opp i nå? Dette er så sykt typisk meg. Jeg svelget tungt idet brunkrembaben glodde på meg. Jeg tittet ned på hendene hennes, hun hadde lange negle som helt sikkert hadde funket fint å klore ut øynene mine med.  

"Gi deg a Ida." Sa duden i svart jakke. Han så irritert på Ida, brunkrembabe funket bedre syns nå jeg. Hun så irritert tilbake på han. Vet ikke helt hvor sterkt forholdet deres var, men noe grums var det nok.

"Okei, så ja, da går jeg.." Jeg startet å gå sakte bakover, men kom ikke langt før Ida hoppet frem og presset seg opp i ansiktet mitt.

"Ser jeg deg i nærheten av typen min igjen, så s-.." Jeg gikk et skritt til bakover, eller, det hadde skjedd hvis jeg ikke trådde over akkurat da. Jeg endte opp med å fare mot gulvet i en heidundranes fart. I panikken tok jeg tak i det nærmeste som var, skjørtet til Ida. Og med det, endte jeg og skjørtet på gulvet. 

Hun hylte. Hylte som en stukken gris. Hånden min som fortsatt holdt i enden av skjørtet hennes for opp for å dekke ørene. Men jeg glemte å slippe det så jeg dro til og Ida endte på baken på gulvet. Latterbrøl fylte ørene mine, så enda et hyl og min egen hjertebank. 

Finn på noe å si! Nå! 

"Uhm, fin truse..?" Sa jeg forsiktig med et prøvende smil.

Hvis blikk kunne drepe, ville jeg vært død allerede.

Det kom damp ut av nesen hennes da hun sa "Løp." 

Hun trengte ikke be meg to ganger, og med det sprang jeg alt jeg kunne andre veien med skjørtet i hånda.

"Hold skoene mine." Var det siste jeg hørte av brunkrembaben før jeg var utenfor hørerekkevidde. Nå måtte jeg komme meg unna, og det fort. Ikke snakk om at hun skulle ta meg igjen. Hvor kunne jeg gjemme meg.. hvor, hvor, hvor. Jeg sprang sikksakk mellom folkene som hastet rundt med minst 20 bæreposer hver, altså, det var vanskelig å komme gjennom. 

Bak meg kunne jeg høre Ida banne og rope, jeez. 

Jeg sprang inn i en klesbutikk, vel, her var det jo ikke mange gjemmeplasser tenkte jeg da jeg så meg rundt. Bare masse hyller og stativ med klær. Stativ med klær.. Jeg tittet bort på et stativ som var rundt som hadde masse ytterjakker hengende. Jeg skøyv noen av jakkene til siden jeg presset meg inn slik at jeg satt i midten dekket av jakker rundt meg på alle kanter. Her kunne hun ikke finne meg. 

Endelig kunne jeg puste, jeg måtte prøve å kontrollere pusten fordi det hørtes rett og slett ut som bilkrasj, motorsager og snørfreseren på en gang.

Da jeg faktisk trodde jeg hadde sluppet unna ble jakkene skøvet til side og inn hoppet Oliver. 

"Herregud du skremte meg!" Jeg slo til han på armen.

"Hva annet kunne jeg gjøre? Finnes jo ikke mange måter å fortelle at jeg var her på. Kunne jo ikke akkurat si i fra, hva ville folk trodd om meg om jeg stod å snakket med et klesstativ.." Jeg pustet tungt ut og prøvde å roe meg. 

Oliver så på meg, så lo han.

Han lo høyt. Vanligvis ville jeg vært veldig fornøyd med at Oliver lo, men akkurat nå, nei. Jeg la hånden min over munnen hans og ga han et blikk som sa "hold kjeft." Og det virket. Jeg fjernet hånden og han sa,

"Det der er det beste jeg har sett. Eller, bortsett fra da du kledde deg ut som en gutt."

"Det var ikke meningen at du skulle huske det."

"Hvorfor gjorde du det egentlig?" Han så rett og slett veldig nysgjerrig ut. Siden Oliver og jeg var blitt venner og tilbrakt en del tid sammen, hadde jeg virkelig ikke hjerte til å lyve til han.

"Prøvde å gjemme meg for dere.." Svarte jeg lavt, var litt skuffet over meg selv over at jeg var så barnslig.

"For meg, Alex og Lukas?" Han så forvirret ut.

"Ja.. Vel, jeg hadde hørt en del ting om dere." 

"Som hva da?" 

"Du vet, om noen så mye som ga dere feil blikk ville dere sørge for å få dem kastet ut av skolen." 

"Ah, så du var redd for oss?"

"Ja, du kan vel si det. Ville egentlig bare ha et rolig siste år."

"Er du forsatt redd for meg?" Han så meg inn i øynene, ordene hans traff meg rett i hjerte. Han sa det med så mye følelser at jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre. Det var helt klart at han var såret over at jeg var redd for han, eller dem. 

Det var først nå at jeg merket hvor nært vi satt. Det sier seg jo selv at det ikke er mye plass i midten av jakker som henger på et rundt stativ. Han satt ovenfor meg slik at beinene våres rørte hverandre. 

"Nei, jeg er ikke det." Hvisket jeg. 

Han skulle si noe da jakkene ble røsket bort og kastet på gulvet. Der stor Ida i bare topp og truse. Var ikke det et vakkert syn. Jeg så fort på Oliver som hintet til at jeg skulle stikke. Og det gjorde jeg. 

På nytt var jeg på farta gjennom kjøpesenteret med Ida i hælene. Jeg rundet et hjørne og innså at jeg var fanget.

Det var vegger på alle sider. Uansett hvor jeg så, var det vegg. Jeg kom meg ingen vei.

Ida kom rundt det samme hjørne jeg rundet for noen sekunder siden. Hun så rundt meg og så veldig fornøyd ut da hun sa at hun hadde meg. Dette var en situasjon jeg aldri hadde trodd jeg kunne havne i. Jeg springende med et miniskjørte i hånda jaget av en brunkrembabe i bare topp og truse. 

Det var absolutt noe man ikke så ofte. 

"Så, hva skal du gjøre nå?" 

"Si unnskyld og håpe du lar meg gå..?" Prøvde jeg.

"Nice try. Du kommer ikke unna med det du gjorde." 

"Hør her, beklager. Visste ikke at dere var kjærester." 

"Særlig. Han elsker meg, han må ha sagt noe om meg." 

"Han gjorde ikke det."

"Herregud du lyver!!" Hun nærmet seg meg og så ut som hun var klar til å flå meg levende.

Akkurat i det hun holdt opp hånda for å klaske til meg, kom det en stor fyr i politiuniform. Han tok henne i armen og sa,

"Du kan ikke sprade rundt i trusa her, dette er et offentlig kjøpesenter." Så tok han Ida med seg, forhåpentligvis langt unna meg.

---------------

Gjett hvem som har bursdag i dag, blunkblunk ;);)