Soft spot

32) Kvalm og vimsete

Gjennom Tines øyne. 

 Jeg forberedte meg på det verste men håpet på det beste. Nå som jeg og Oliver endelig gikk overens så skjer dette. Fredrik stoppet litt opp, som om han egentlig ikke ville si det.

"Kom igjen da." Sa jeg utmattet. Denne dagen hadde vært altfor lang og tung. Først mange timer kjoleshopping med Nora, så bli innelåst med Oliver, deretter havne i drama med brunkrembaben og nå dette. Det ble rent for mye for meg. 

"Han har hatt en rekke med jenter i senga." Startet han forsiktig. Jeg nikket til han slik at han skulle fortsette. 

"Han behandlet dem ikke bra Tine. Jeg vet at jeg ikke er svigermorsdrøm jeg heller, men aldri om jeg hadde holdt på slik han gjorde."

"Gjorde? Han gjør det ikke lengre?" 

"Det vet jeg ikke.." Å. Hvorfor ble jeg skuffet.. ? Gi deg Tine, dere er venner. 

"Kan du ikke bare fortsette, jeg er sliten og jeg vil hjem."  

"Han tok aldri med seg jenter hjem, for det hadde blitt for vanskelig å bli kvitt dem.." Sa han.

"Men hvis han er hos dem, kan han bare stikke." Fullførte jeg.

"Ja. Og det gjorde han også. Han dro før de våknet og la en lapp på puten." 

"Hva stod det?"

"Takk for fucket." 

En uggen følelse spredde seg utover hele kroppen. Aldri har jeg følt meg så uvell og kvalm, det vrei seg i magen. Takk for fucket. Jeg hadde forventet det verste, men jeg var egentlig ikke forberedt i det hele tatt. For jeg visste ikke at det skulle bety så mye for meg hva Oliver gjorde og ikke gjorde i sengen. Men herregud, dette forventet jeg ikke. Det var kvalmende og plutselig ble jeg veldig usikker på hele han. Tankene som jeg hadde før om han, at han ikke hadde hjerte kom tilbake for fullt. 

Selvom jeg ikke var noen fan av rykter eller sladder, så må ryktene ha startet en plass. Det var rett og slett umulig å ikke tenke at det faktisk kunne være sant. Men samtidig følte jeg at jeg ikke kunne ta det for gitt at det var sant, hvordan venn ville jeg vært om jeg ikke spurte Oliver om det først. Men det er jo ikke akkurat noe som er lett å ta opp. 

Jeg forestilte meg samtalen mellom meg og Oliver i hodet, det kunne ikke gå bra. 

Pulsen min økte og jeg måtte blunke noen ganger for å komme tilbake til virkeligheten.

"Hvem har du hørt dette fra?" 

"Du vet ikke hvem det er." 

"Har du liksom spurt rundt om folk vet noe dritt om Oliver?" Stemmen min var ikke sint eller irritert, bare tvers gjennom nysgjerrig. Foreløpig.

"Folk snakker, sier bare det jeg har hørt." Han ga meg et smil full av medfølelse. Jeg dro en hånd gjennom håret i håp om å få litt kontroll på rottereiret Oliver hadde etterlatt seg. Men jeg merket at jeg ikke ga 100% og forsøket var bare halvhjertet. Denne gangen lignet det mer på et kråkereir. Alle liker vel kråker bedre enn rotter.. eller ?

"Okei, takk for at du fortalte det." Svarte jeg med et lite smil tilbake. Jeg reiste meg opp. 

"Går du?" Spurte han forvirret.

"Lang dag, er desperat etter senga.."

"Og SvampeBob." 

"You know me." 

Han gliste, reiste seg opp og ga meg en klem. Jeg klemte tilbake noen sekunder før vi sa hade og jeg tuslet ut. Det var mye å ta til seg. Man skulle trodd at siden vi bare var venner at jeg ikke brydde meg om det, men det gikk inn på meg. Jeg likte det virkelig ikke. Det måtte være en grunn til at jeg faktisk brydde meg om dette her. Kanskje fordi jeg trodde han var annerledes. At han ikke var den typen uten personlighet..

Da jeg kom ut av senteret og stod på parkeringen stoppet jeg opp. Hvordan i svarte skulle jeg komme meg hjem. Bussen hjem var gått for lengst og pappa var borte på noe jobb greier. 

Love my life. 

Så begynte jeg på gåturen hjem, og for en vakker tur det var.

----------------------

Jeg forsov meg. Det har ikke skjedd siden ... er så lenge siden at jeg ikke husket det engang. Vet ikke helt om det faktisk har skjedd, men nå skjedde det altså. Klokken var 09.12 og jeg stod på kjøkkenet og ordnet meg mat i en fei. Fant frem en bolle, skei, melk og frokostblanding. Deretter tok jeg sekken på, kastet på meg jakke og sko og stormet til skolen. 

Da jeg kom inn hoveddøren måtte jeg lene meg på nærmeste vegg for å få igjen pusten. Man skulle trodd jeg akkurat hadde deltatt i triathlon. Men når jeg tenker over det, så hater jeg å jogge, kan ikke fordra å svømme og jeg får vondt i rumpa av å sykle. 

Jeg tok skeien og stappet i meg en munnfull frokostblanding, så satte jeg kursen mot skapet mitt mens jeg spiste videre. Hadde heldigvis bare gått glitt av førstetime, og andre startet nå snart. Vil si at det var akseptabelt. 

Alex dukket opp ved siden av meg, jeg holdt frem bollen min og spurte om han kunne holde den. Han tok den forvirret mens jeg så etter norskboken. 

"Hva er dette?" Han rynket brynene.

"Frokosten min." 

"Ja, jeg skjønte det. Men.." 

Jeg snudde meg mot han og ventet på at han skulle fortsette mens jeg lukket skapet. Så gikk det opp for meg akkurat idet en full lastet skei var på vei mot munnen min. Jeg hørte et klikk som var etterfulgt av latter. Alex stod med mobilen fremme og så ekstremt fornøyd ut. 

"Kan ikke tro at du tok med frokostblandingen din på skolen. Med bolle, skei og hele pakken." Han lo igjen og jeg så oppgitt ned på frokosten min som nå var blitt blaut. 

"Wow, sovet lite i natt?" 

"Hva avslørte meg, sovemerker i ansiktet?" 

"Tenkte mer på teposene under øynene dine." Sa han humorfyllt.

"Er mer som søppelposer." La Oliver til som var kommet bort til oss. 

-----------------------

Håhå, oh no!! 

Tusen takk for alle hyggelig kommentarer og meldinger, setter så utrolig mye pris på det at dere aner ikke <3