Soft spot

45) Enda mer forvirret

Gjennom Tines øyne. 

Jeg hadde akkurat kommet inn døren hjemme, i det øyeblikket jeg skulle rope på papap kom jeg på at han var borte. Vel. Da er det bare meg alene da. Wow, dramatisk much Tine. Å være alene har aldri vært noe stort problem, selvfølgelig, å være hjemme alene midt på svarte natta var ikke å foretrekke.. 

Etter et raskt blikk utover stuen, fokuserte jeg på målet, tok sats og tok magaplask i sofaen. Og der ble jeg liggende. Jeg begynte seriøst å lure på hva som skjedde mellom Line og Oliver. I starten trodde jeg det var noe alvorlig, for Oliver reagerte jo virkelig ikke bra da vi møttes i heisen.

Så klart, det fins vel grenser på hvor glad man kan bli for å møte eksen... Men jeg fikk ikke de beste vibbene.

Line var tydeligvis ikke preget av hva enn som skjedde, men det var tydelig at det var noe som skjedde. Hvis ikke hadde ikke Alex reagert slik han gjorde. Hvor var egentlig Oliver den dagen? Hvor i svarte dro Alex hen? Det er spørsmål som aldri vil bli besvart med mindre jeg fikk ræva i gir og skaffet svarene selv.

Men jeg visste jo at det ikke var min sak, faktisk så hadde jeg ikke noe med det å gjøre i det hele tatt. Og egentlig så vet jeg ikke hvorfor jeg brydde meg så mye og hvorfor jeg var så nysgjerrig på hva som skjedde. Men det gjorde meg urolig, og det faktum at Line var tilbake gjorde alt så mye verre.

Så ringte mobilen min. Et øyeblikk vurderte jeg å ikke ta den, men hva hadde jeg å tape? Dyrebar tid som kunne bli brukt til overtekning. Akkurat da jeg skulle svare kom jeg på noe, på listen min. Gjett om jeg skulle gjennomføre det. 

Med hviske stemme svarte jeg, "Jeg har gjemt kroppen, du vet hva du skal gjøre." 

"Hva?! Jeg har jo gjemt kroppen!!" Var svaret.

"Nei? Hva? Har vi gjemt hver vår?" 

"Oi. Mission abort, mission abort!" 

"Du kan ikke si det nå, vi er midt i missionet!" 

"Damn it." Jeg lo, det samme gjorde Lukas i den andre enden. Det føltes godt. Trengte virkelig en latter akkurat nå.

"Hva holder du på med?" Spurte han.

"Sofaen."

"Produktiv lørdag, med andre ord." 

"You know it! Hva gjør du?" 

"Bilen."

"Lukas!! Du kan ikke kjøre og snakke i telefonen samtidig." Stresset jeg. 

"Hah, ro deg. Har handsfree." Jeg sukket lettet, før jeg kom på noe.

"Hvor skal du?" 

"Til deg." 

"Å." 

"Ikke bli for glad nå da." 

"Det er vanskelig å roe ned entusiasmen." Det begynte å bli litt vanskelig å snakke siden jeg nå lå med ansiktet enda mer ned mot sofaputene. Og med all min makt og kraft fikk jeg ålt meg litt på siden. Ah, luft! 

"Var det jeg visste." 

"Bare kom inn når du kommer hit. Orker seriøst ikke reise meg herfra." 

"Mottatt!" Vi snakket litt til, helt til jeg hørte at han var utfor. Som jeg hadde sagt til han på telefonen orket jeg ikke å reise meg. Heldigvis kom han bare inn uten å gjøre noe mer styr ut av det. Han slo seg ned i den andre sofaen, men i motsetning til meg lå han på ryggen.

"Du ser nedfor ut." 

"Wow, klassens gluping du eller?" Han så på meg med et smil og øyne full av humor.