Soft spot

68) En tjeneste

Gjennom Tines øyne. 

Med en gang jeg hadde lukekt døren, sank jeg ned på gulvet med ryggen lent mot døren. Jeg lå hodet i hendene og prøvde å roe meg ned, jeg var ferdig med å gråte.

Trodde jeg. 

Først var det stille utenfor, så slamret bildøren igjen. Alt jeg ventet på var at han skulle dra sin vei. Men ingenting skjedde. Kanskje han åpnet boksen? Det vrengte seg i magen bare ved tanken på den drittboksen, jeg skulle ikke gjort det. 

Herregud så teit det var. Det gikk noen minutter før det gikk i døren igjen. Jeg tørket vekk tårene jeg hadde lovet meg selv ikke skulle komme. Så banket han på døren, hardt. 

"Svampebob, vær så snill." Bad han, Det var bare en ussel dør som skille oss. Jeg hvilte hodet bak mot døren og lukket øynene, han banket igjen. Fortsatte, og fortsatte. Ba og ba. 

Jeg reiste meg opp og la en hånd på dørhåndtaket. Hvis jeg åpnet var jeg ikke sikker på om jeg klarte å stå i mot. Selv etter all dritten han hadde gjort. 

Jeg var jo fortsatt forelsket i tullingen. 

Men jeg ville ikke meg selv så vondt lengre. Det var tydelig at han ikke hadde tenkt å gå videre, han kom bare til å fortsette å såre meg. Og med de tankene i hodet åpnet jeg døren. 

Han stod lent med den ene hånden på dørkarmen, forover bøyd og han så ned i bakken. Da jeg åpnet døren spratt hodet opp og han så overrasket ut. Øynene hans var blanke. Jeg sa ingenting, hadde ikke noe å si. 

Han sårer deg bare igjen, Tine. Sa jeg til meg selv. 

"Tine.." Startet han. 

"Si noe vær så snill." Ba han. 

Jeg ristet oppgitt på hodet og hvisket, "Hva vil du jeg skal si?" 

"At jeg ikke at rotet til alt." Stemmen hans var full av følelser at jeg ble helt satt ut. 

Han kommer til å såre deg.

Igjen ristet jeg på hodet, "Oliver.." 

"Nei, ikke." Han holdt opp en hånd og lukket øynene noen sekunder før han fokuserte på meg igjen. Han så på meg en liten stund og sa,

"Jeg vil ha deg."

"Jeg vil ha deg også." Stemmen min, i motsetning til hans, var helt følelsesløs. Han lyste litt opp.

"Så vi kan fikse dette?" 

Han blir å såre deg. 

"Skjønner du ikke? Du sier at du vil ha meg nå, men hva skjer neste gang Line trenger deg?" Jeg måtte kjempe for å holde stemmen min normal, kjempe for å ikke gråte. 

Han ristet fort på hodet, "Vi er ferdig. På ordentlig denne gangen."

"Jeg trodde du mente det i går også." All håp forsvant fra øynene hans. 

"Vil du ikke engang høre forklaringen?" 

"Er det noe nytt fra alle de andre gangene du har latt vær å komme?" Jeg prøvde å ikke høres sårbar ut, men jeg var rimelig sikker på at jeg failet totalt.

Han åpnet munnen, lukket den, åpnet. Og lukket. Jeg nikket langsomt, som jeg tenkte. 

"Hva skjedde?" Spurte jeg stille. Så satte han i gang med å forklare. Han forklarte med hendene, viftet og peivet, levde seg skikkelig inn. Han fortalte hvordan Line hadde ringt han, lovet at hun aldri skulle plage han mer så lenge han gjorde denne siste tingen for han.

Og den delen kunne jeg faktisk skjønne. Jeg visste at Oliver ikke likte at Line hele tiden kontaktet han, det visste jeg. Så det må ha vært veldig fristende. 

"Jeg burde ikke stolt på at det tok den tiden det tok, men faen heller, jeg trodde på henne." Sa han, han fortalte også at på det punktet var det for sent å snu. 

Nå var han på den delen da han spurte henne om hun hadde mobil, men hun sa nei.

"Noe burde klikket. Jeg burde husket at hun ringte meg, herregud, hvor dum kan man bli?" Veldig, tydeligvis. Så fortsatte han, bilen hans hadde stoppet. Jeg så rart på han, avbrøt mitt i fortellingen,

"Din stoppet? Den er jo spesiallaget." Han så frustrert og oppgitt ut, men jeg var rimelig sikker på at de følelsene ikke var rettet mot meg. 

Da han endelig var ferdig med historien begynte jeg å bli kald. Det var midt på svarte natten og klærne jeg hadde på meg var ikke akkurat bygd for å stå ute.

Han kommer til å såre meg igjen, fortsatte jeg å si til meg selv. Ikke slipp den tanken.

"Jeg klarer ikke dette mer Oliver." Jeg dro en hånd over ansiktet og så trøtt på han. Det knuste hjerte mitt, men det måtte gjøres. Herregud, jeg hatet å være sånn mot han. Jeg hatet det. 

Alt jeg ville var å tilgi han å kaste armene rundt han.

"Tine-.."

"Husker du hvorfor du forlot Line?" Avbrøt jeg han igjen. Først så han spørrende på meg, men han svarte like fullt,

"Fordi jeg ikke ville bli såret igjen." Jeg bare så på han, uten å si noe mer, jeg ville la han tenke over det. Og han skjønte det, jeg kunne se det på han. Så tok jeg tak i dørhåndtaket og spurte han,

"Husker du den gangen da jeg kom med en smoothie til deg?" Han nikket.

"Du skylder meg fortsatt en tjeneste." Han nikket igjen.

"Jeg vil at du skal holde deg unna meg." 

---------------------

Takk for all støtten folkens! Setter utrolig stod pris på at dere faktisk gidder å lese, vote og kommentere. Dere er såååå herlig :o <3