Soft spot

57) Ny familie og en avtale

Gjennom Tines øyne.

Før skjønte jeg aldri hva folk mente når de sa "det var som om hele verden frøs rundt meg, alt stod stille." Men jøss, nå skjønte jeg det. Dette var noe jeg aldri hadde opplevd før, ikke i nærheten en gang. Her stod jeg, midt mellom godterihyllen og isdisken, 7 meter unna moren min.

 Jeg hadde fortstat hånden over munnen min, og brått ble det veldig vanskelig å holde tårene tilbake. 

Herregud. I så lang tid planla jeg hva jeg skulle si til henne den dagen jeg så henne igjen, men nå som hun stod her foran meg, var alt helt blankt. Hun så nok akkurat ut slik jeg gjorde nå, likblek og skrekkslagen. Hun var seg selv lik, hun hadde absolutt ikke forandre seg mye, hun så helt lik ut.

Jeg var så sjokkert at jeg ikke merket at Oliver hadde kommet tilbake med armene full av potetgullposer, han så noen ganger mellom oss, før alle posene falt i bakken og han hvisket såvidt hørbart,

"Shit." Han hadde nok fått øye på damen som var så og si en eldre versjon av meg, og puslet sammen bitene. 

Synet mitt var begynt å bli utydelig av tårene og magen vrengte seg. Det eneste jeg merket da Oliver la hånden på overarmen min var en varm følelse som spredde seg utover hele kroppen. Og helt automatisk fjernet jeg hånden fra munnen min og grep tak i hånden hans for å støtte meg. 

Moren min tok et skritt mot meg og jeg grep hånden hans hardere, en enslig tåre rant nedover kinnet mitt, dette ble rett og slett for mye. 

"Tine." Sa Oliver beroligende. 

Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Burde jeg si noe eller bare gå min vei? 

Hun tok enda et skritt og sa,

"Tine?" Spurte hun, det var som om hun egentlig ikke trodde at jeg var der. Som om hun måtte forsikre seg om at det faktisk var meg. Jeg trakk pusten og prøvde å blinke borte tårene, det var jo umulig, derfor måtte jeg tørke de bort med den ledige hånden. Den lille bevegelsen var tung og tappet meg for all energi. 

Det var vanskelig å finne stemmen og halsen var helt tørr. 

Og som om det ikke var nok å møte moren min, dukket det flere folk opp. En gutt på min alder stilte seg siden av vognen, sammen med en mann. Mannen tok hånden til moren min og spurte om noe mens gutten stod å så på meg med et spørrende blikk.

Igjen vrengte magen seg, det var ikke vanskelig å skjønnte at det var den nye familien hennes.

"Kjære, hva er det?" Spurte mannen igjen.

Gutten som hadde flyttet blikket fra meg til moren min spurte,

"Julia, hva skjer?" 

Julia, moren min, hadde ikke fortalt dem om meg. De visste ikke hvem jeg var. Hun hadde ikke fortalt den nye familien sin at hun hadde en datter. Wow, den nye familien hennes. 

"Det er... Det er min.. Herregud. Det er datteren min." Klarte hun til slutt å si. Mannen hennes var tydeligvis informert om meg, men han ble alikevell orverrasket.

"Du har en datter?!" Nesten ropte gutten, som helt klart ikke visste om meg.

Faren kremtet, tok et skritt frem og sa til gutten, "Kom igjen Mathias, la oss la de være i fred."

"Nei, ikke faen." Mens dette foregikk lente Oliver seg mot meg, så meg på meg med bekymrede øyne og sa lavt,

"Vil du dra?" Jeg klarte såvidt å nikke på hodet. Gutten, som tydeligvis het Mathias fortsatte å snakke, det var veldig lett å skjønne at han var irritert og sint,