Soft spot

8) Ny poet på vei

Gjennom Tines øyne.

"Skjønner ikke hvorfor vi må skrive dikt, syns vi burde gjort noe mer nyttig liksom." Det var Lukas som var i full gang med å klage over diktoppgaven, som forresten skulle være ferdig til i dag. Og selvom han klager så har han i alle fall skrevet det ferdig. Brukte hele kvelden i går på å få det ferdig, jeg vet ikke hlt hvor viktig dette diktet er for karakteren min, men jeg liekr å gjøre ting ordentlig. 

"Okei, alle sammen. Da har jeg fått med meg at dere alle er ferdige med diktetene, nå går vi sammen i grupper så leser dere diktet deres høyt." 

Før jeg rakk å gjøre noe som helst, hadde Alex og Oliver satt seg ved bordet hvor jeg og Lukas satt. Flott, kill me now please. Jeg kan ikke lese diktet mitt for de du vet, det er selvmord. Hadde jeg visst at det skulle leses høyt hadde jeg aldri skrevet det slik jeg har, da hadde jeg gjort noe helt annerledes. Men det gjorde jeg ikke, og nå sitter jeg virkelig i klisteret. 

Jeg var for redd og nervøs til at jeg i det hele tatt klarte å følge med på diktene deres, jeg var rett og slett et nervevrak da de alle sammen var stille og ventet på at jeg skulle lese mitt. Ain't gonna happen. Jeg kremtet og så ned på arket mitt hvor diktet mitt stod.

"Kom'ån, les da Tine." Lukas ga meg et oppmuntrende smil og nikket til meg. Jeg dro hånden gjennom håret mitt og så i bakken mens jeg sa lavt "Jeg tror ikke det, eh, jeg mener... Nei har du sett! Jeg har glemt diktet mitt hjemme!"

Da jeg sa det så de alle ned på arket jeg hadde i hendene, før de så på meg igjen. Ok dette var ikke veldig gjennomtenkt.

"Les da, det kan ikke være så ille." Denne gangen var det Oliver som snakket, og igjen ble jeg helt satt ut hvor fantastisk stemmen hans var. Det kriblet rett og slett litt mellom beinene hver gang han åpnet munnen for å si noe.

"Hva?" Alex så ut som han skulle til å le.

"Hva kribler mellom beinene?" Oliver igjen, øynene hans lyste opp med humor, i motsetning til mine som var vidåpne full av skrekk. SA JEG DET HØYT?! Jeg må virkelig slutte med å si det jeg tenker, det kommer til å lande meg i mye trøbbel en dag. Siden jeg prøvde å redde mitt eget skinn snakket jeg før jeg rakk å tenke over det "Greit, da leser jeg diktet mitt!" 

"Det er i morgen det skjer 
Bort fra truser og bher
for det er en viktig dag
gjør deg klar og slutt å klag
engelsk er da ikke så ille
bare du ikke vekker den lille
kjipt å få en hard en under bordet
da er det tøft å stave det engelske ordet
I morgen er en av de viktigste prøver
Jeg kan være din lykke firkløver"

Da jeg var ferdig møtte jeg total stillhet, det var helt stille. Ikke bare i gruppen min, men i hele klasserommet. Oi shit. Plutselig brøt alle sammen ut i latter, jeg så forskrekket rundt i rommet mens jeg kjente at jeg ble rød i fjeset. Da latteren hadde dødd ut litt sa Lukas med et flir,

"Den lille du liksom.." Igjen ble jeg sprutrød i fjeset, jeg hadde kanskje vært enda mer flau om jeg ikke hadde vært for opptatt av Oliver. Ja du hørte meg riktig, jeg var for opptatt med å stirre på Oliver. The leader of the gang, liksom. Du lurer kanskje på hvorfor jeg stirret, jo nå skal du høre. Han lo. Og la meg si deg en ting, det var noe av det vakreste jeg har hørt i hele mitt litt, nei stryk det, det var det vakreste. 

------------------------------

Jeg stod ved skapet mitt for å ta ut noen av bøkene som jeg ikke trengte. Det ble veldig mye styr siden jeg hadde vannflaksen min i den hene hånden og mobilen i den andre. Jeg tok vannflasken under armen og prøvdee å låse opp skapet med venstrehånden, det gikk ikke så fint. Det tok så lang tid at jeg fikk krampe i alle 5 fingrene.

Gangen var full av elever som hastet for å komme seg fortest mulig hjem, gud så mye jeg misunner dem, de er i alle fall ikke stuck med skapet sitt. Dumme skap.

Nå som diktet endelig var ute av veien kunne jeg endelig slappe litt av, og nå sitter jeg ikke med Lukas mer så kanskje jeg slipper å drite meg ut foran de du vet, flere ganger. For la oss få det ut i verden, jeg har drette på draget nok ganger når det gjelder dem. Kanskje jeg kan komme itlbake til mitt gamle, kjedelige jeg, er det virkelig for mye å be om?

Men før det kan skje, må jeg få opp skapet. Man skulle trodd at etter to år på denne skolen, med det samme skapet at det ikke skulle vært noe problem å få det opp... Men tro om igjen, akkurat nå føles det ut som jeg står ovenfor å skape fred i verden, så umulig virker det som. Jeg byttet hånd, stakk flasken under den venstre armen og mobilen i venstre hånd, hvorfor tenkte jeg ikke på det før? 

"SCORE" Ropte jeg høyt mens jeg slo med knyttneven ut i luften. Eller, det var det som skulle skje om neven min ikke hadde truffet noe annet. Jeg slo nettopp Oliver midt i ansiktet.

----------------------

Diktet gikk ikke helt som planlagt, å slå til Oliver var kanskje heller ikke en del av planen. Shit happens! 

Er ikke lenge til neste del kommer, følg med for å få med dere hva som skjer videre :)