Soft spot

19) På flørtern?

Jeg og Oliver hadde nettopp en samtale, hvor vi ikke disset hverandre. Hmm, kanskje vi var venner?

Vi snakket litt til om hvor kjipt de måtte ha det før vi sa hade og han var ute av døra. Jeg skulle akkurat til å gå jeg også, men en stemme stoppet meg.

"Så, når skal jeg få tilbake skjorten min?" 

(Om dere blir forvirret, så er denne delen fortsettelse på kapittel 16!)

----------------------------------------

Gjennom Tines øyne.

*Slutt på flashback*

Før jeg visste ordet av det satt han seg, og idet jeg så han husket jeg alt. Eller, det viktigste. All drikkinga, jeg som kledde av meg, sixpacken hans og ikke minst all kyssinga... Det var ikke et hyggelig minne. Jeg svelget tungt.

Men for å se det fra den positive siden, han så forbanna bra ut. 

Jeg kremtet og tok en stooor svelg av drikka mi, stay calm Tine, stay calm. Han lente seg fremover, hvilte hodet i hånda og flashet et smil. Som om dette ikke kunne bli kleinere.. Men det virket ikke som om han syntes det, kanskje det bare var jeg som syntes dette virket utrolig kleint. Kanskje jeg måtte slutte å gjøre det kleint? Ja, det var en god ide! 

"Som jeg sa, skjorta var utrolig behagelig. Så jeg tror jeg tar vare på den." Nice, Tine. Du fortjener en kjeks. Eller kanskje en episode av SvampeBob, ja det var bedre.

"Og jeg som har brukt all tid og krefter på å finne deg." Tonen hans var like leken som min, kanskje dette kunne funke.

"Ah, such a waste." Han smålo og nikket. 

Plutselig grabbet han smoothien min og begynte å drikke, da han så det overraskede uttrykket mitt gliste han og sa "Vi har jo allerede spyttvekslet, hva gjør litt til?" 

 Vel, han hadde et poeng. 

"Du vet vel tilfeldigvis ikke hvor kjolen min ble av?" Spurte jeg håpfullt. 

"Jo faktisk." 

"Å?"

"Jepp, tok vare på den."

"Hvorfor det?" 

"Hvorfor?" Spurte han forvirret mens han fortsatte å drikke av smoothien.

"Ja, med tanke på hvor mye vi drakk så skjønner jeg ikke hvorfor du skulle hatt noen grunn til å ta vare på den." 

"Uansett hvor mye jeg drakk, så husker jeg deg forbanna godt." 

"Åååå..."

"Ikke vær så nedfor a, det er en bra ting! Uansett, jeg tok var på kjolen fordi du mest sannsynlig ville ha den tilbake. En unnskyldning for å treffe deg igjen." Smilet hans ga meg gåsehud på plasser jeg ikke ante man kunne få gåsehud.

"Hvem sier du trenger en unnskyldning?" Jeg smilte tilbake. Først virket han overrasket over svaret mitt, men han hentet seg fort opp igjen.

"Det viste seg at jeg ikke har nummeret ditt.." Startet han.

"Nei det var jo dumt, eller hva?"

"Ja jøss, tragisk!"

"Hvor vanskelig var det å finne meg?" 

"Tror jeg har snakket med så og si alle som var på festen, i alle fall de få jeg husket.. Som ikke var særlig mange, når jeg tenker meg om. Men uansett, en fyr kjente en fyr, som var venn av en annen jente som hadde en kjæreste som visste hvem du var."

"Det ble ikke mer komplisert, nei."

"Nei, det var nesten litt synd."

"Men må si du gjorde en bra jobb da, stalker med på café og greier!" Jeg prøvde å la vær å fnise.

"Takk, et av mine få bedre øyeblikk."

"Vil nå si at du hadde flere enn noen få gode øyeblikk på festen." Jeg lente meg på bordet jeg også slik at vi ikke var så langt unna hverandre.

"Om jeg ikke husker helt feil, hadde vi begge to noen brae øyeblikk." 

Ikke vet jeg hvor flørtinga kom fra, men shit som jeg nøyt det. Fredrik var utrolig lett å snakke med, og jeg hadde det faktisk gøy. 

"Så.. den kjolen?" 

"Vel, siden du beholder skjorten min så synes jeg det er rettferdig om jeg beholder kjolen." Svarte han lurt.

"Okei, det gir mening." Lo jeg. 

"Men noe som ikke gir mening er at du drikket opp smoothien min." Sa jeg og rappet den tilbake.

Plutselig ringte mobilen min. Jeg trykket på svar, men før jeg rakk å si noe sa Oliver,

"Du!" 

"Jesus, hallo til deg også solstråle."

"Jaja, la oss skippe det der. Har dårlig tid." 

"Jjjjjjaaaaaaaa gggggrrrreeeeeeeeiiiiiittttttttt. Hhhhhhvvvvvvvoooooooorrr..." 

"Du er så barnslig." Jeg klarte ikke la vær å le. 

"Hva skjer?" 

"Jo, Tine, det er krise." 

"Så ringer du til meg?"

Det var stille i andre enden en god stund flr jeg sa, 

"Hadde ikke du det travelt?" 

"Jo, stemmer. En idiot krasjet i meg slik at smoothien ble klæsjet utover hele bakken.."

"Sikker på at det ikke var du som krasjet i han?" 

"Ganske sikker." 

"Okei, men jeg skjønner fortsatt ikke hvordan dette har noe med meg å gjøre." 

"Du er vel der fortsatt?" 

Før jeg rakk å svare fortsatte han, som om han tok det forgitt at jeg faktisk var der. Og det var jeg jo.. Men det var ikke poenget. Poenget var at han i alle fall kunne vært høflig nok til å la meg svare, og å si hei... Men man kan vel ikke forvente for mye, han er Oliver tross alt. 

"Jeg trenger en ny en." 

Nå var det min tur å til å være stille. Fredrik sendte meg et spørrende blikk, jeg signaliserte at jeg skulle fortelle han etterpå hva som foregikk.

"Så det du sier er at du vil at jeg skal komme med en til deg?" Dette var ikke til å tro.

"Ja, selvfølgelig?"

"Har ikke du folk som kan gjøre det? Jeg vet ikke, en tjener eller noe?" Det var helt umulig å skjule hvor irritert jeg var.

"Jo, men du er nærmest."

"Nei."

"Kom igjen, om du gjør det så skylder jeg deg!"

Da jeg hørte det, sa jeg ja. Å ha Oliver stående i gjeld til deg var absolutt ikke den verst tenkelige situasjonen.