Soft spot

3) I forkledning

Gjennom Tines øyne.

Jeg var på kanten til å bli gal, dette kan virkelig ikke være sunt. Jeg har tatt på meg klær og er straks på vei til skolen, men i dag har jeg ikke på meg mine vanlige klær. Nei da, jeg har på meg gutteklær. Hvorfor? Fordi jeg gjemmer meg, jeg vil virkelig ikke ble gjenkjent av Oliver og vennene, og dette er den beste måten, tror jeg. Kanskje de ikke kjenner meg igjen uansett, jeg hadde jo ikke på meg vanlige klær, sminke eller hår da heller, men det er best å være på den sikre siden.

På vei inn døra til skolen måtte jeg heise opp buksa, jeg hadde kanskje dratt den sagginga litt vel langt. Jeg dro luen lengre nedover ørene og så ned i bakken, kanskje dette ikke var min beste idé allikevel.

”Ok, hva er det du holder på med?” Jeg snudde meg og der stod Nora med vid åpne øyne mens hun tok inn antrekket mitt. Hun virkelig ikke overrasket, bare litt uforberedt.

”Jeg gjemmer meg for de du vet.” Det forklarte kanskje ikke så mye, men akkurat nå var jeg for opptatt med å ikke møte blikket til noen, og holde buksene på plass. Det siste jeg trengte nå var å vise baken til resten av elevene.

”Å nei, hva har du gjort nå?” Nå virker hun i alle fall ikke overrasket, men mer sjokkert over at jeg hadde kommet i veien for guttene. Etter at jeg hadde fortalt henne hele skrekkhistorien fra i går kveld fikk hun hakeslepp, hun lente seg nærmere og hvisket ”Tine! Du er så godt som død, husker du hva som skjedde med han fyren i fjor?” Hun så rett og slett skrekkslagen ut, og jeg tipper jeg så likens ut.

”Jeg vet! Men jeg kom ikke unna, så nå prøver å gjemme meg.” Vi hvisket veldig høyt, men takket være de travle gangene hørte ingen oss, forhåpentligvis.

”De kommer!” Nå hvisket hun i alle fall ikke, det var så nært roping som man får det. Men hun hadde rett, elevene begynte å skygge banen, de var på vei hit. Jepp, all håp er ute.

Jeg snudde meg å prøvde å se normal ut der jeg lente meg mot skapene, dette var helt klart de verste sekundene i mitt liv, og jeg var så nært ved å våte buksene mine. Pust Tine, pust. Og plutselig var det over, alle gikk tilbake til sitt og guttene var borte.

”Hvem er det?” Jeg snudde meg mot Adrian som så på meg med mens han tok hånden til Nora.

”Slapp av, jeg er ikke her for å ta Nora fra deg.”

”Tine?” Han derimot så veldig overrasket ut, men jeg klandrer han ikke. Dette litte stuntet mitt overrasket meg litt også.

”Hun gjemmer seg for Oliver, med god grunn også.” Jeg ga dem et fort hadet før jeg skyndte meg til timen, i bakgrunn kunne jeg høre Nora forklare situasjonen til Adrian.

Jeg hadde klart meg gjennom 2 skoletimer, nå var det bare en igjen før lunsj og da kunne jeg endelig slappe av. Planen var å sitte på biblioteket hele pausen, for la oss være ærlig, ingen kommer på biblioteket i pausen. Perfekt. Dette klarer du Tine, bare Norsk igjen.

Da jeg kom til klasserommet satt jeg meg bakerst og sank så langt som mulig ned i stolen med luen langt nedover ørene. Jeg hadde på meg hette over for sikkerhetsskyld. Ok, ikke møt blikket til noen, det første regel. Og den regelen har jeg tent å holde meg til. Læreren var i full gang med å forklare et dikt prosjekt vi skulle ha, så gøy, dikt. Merk sarkasmen. Det var først da jeg oppdaget at jeg hadde alle tre guttene i denne klassen. HVA!?! Alle sammen? Ok, dette blir vanskeligere enn jeg hadde trodd. Typisk min uflaks, nå manglet det bare at jeg ble plassert på gruppe med en av dem på den teite dikt greien. Plutselig stod folk opp og gikk bort til partneren de var blitt utdelt, hæ? Jeg har jo ikke fått partner?

”Uhm.. jeg har ikke fått partner.” Det hørtes en smule dumt ut, for jeg hadde helt glemt å ta i bruk guttestemmen jeg hadde øvd på på forhånd. Læreren syntes tydeligvis også det, da han sa ”Du er Tine, ja?” Han ødelegger jo alt, han avslører meg foran alle tre guttene! Jeg nikket fort og håpet at ingen hadde fått det med seg, læreren sjekket notatene sine og sa ”Du er med Lukas.” Ja ok.

Hæ? Jeg er hva? Akkurat idet jeg var på god vei til å få panikk trakk Lukas en stol til bordet mitt og satt seg ned. Det kunne vel kanskje vært verre, jeg vil heller ha Lukas enn Oliver, det hadde ikke endt bra. Men dette kunne vel ikke gå på skinner heller, han var jo tross alt bestekompisen til Oliver, og han trodde helt sikkert i likhet med de to andre at jeg kalte Oliver en kjøter.

”Så, Tine?” Dette var første gang jeg hørte stemmen hans, og den var like fin som han. Ok, det var klisje.

”Hva?” Er det virkelig det beste du kan finne på?

”Du heter Tine?”

Jeg nikket før jeg sank enda litt lengre ned i stolen og så i bordet, eller glodde blir vel mer riktig å si. Jeg var ganske sikker på at han kom til å spørre hva som var på gang med antrekket mitt, men så kom jeg på at han ikke visste hvem jeg var. Kanskje han bare trodde jeg likte å kle meg i gutteklær, fint, vi får håpe det.

”Hva vil du skrive dikt om da?” Han dro en hånd gjennom håret og ga meg et smil som jeg var hundre prosent sikker på smeltet mange jenters hjerter. Men ikke søren om jeg skulle falle for den. Jeg trakk på skuldrene, det er det aller tryggeste valget, kanskje jeg kommer meg gjennom timen uten å dumme meg ut. Det mørke blonde håret falt foran øynene hans, armene hans så utrolig bra ut da han strøk hårstråene unna fjeset. Prøv å ikke sikle nå da, lett for deg å si! Ok, jeg snakker med meg selv inn i hodet mitt. Det kan neppe være bra.

”Er det flere som sliter med å velge tema til diktet sitt?” Læreren kom som en reddende engel, og jeg var raskt oppe med hånden. Han så mellom meg og Lukas før han sa ”Greit, dere kan skrive om engelsk prøver dere har på fredag.” Jeg tar det med reddende engel tilbake, skrive et dikt om engelsk prøven? Tuller han eller?

”Ja, så vi må skrive et dikt om engelsk prøven. Høres bra ut.”

”Du tuller sant?” Det kom ut før jeg rakk å tenke over det, men hvem prøver jeg å lure, jeg hadde neppe tenkt gjennom det før jeg sa det uansett. Han heiste et øyenbryn og et lite smil dukket opp. Dette begynte å bli treigt, og jeg var virkelig ikke komfortabel her jeg satt.

”Herregud sømmene graver seg inn i hoften min.” Det var først da han lo at jeg innså at jeg hadde sagt det høyt. Når jeg sier at han lo, så lo han virkelig, det fanget oppmerksomheten til de fleste jentene i klassen, for la oss være ærlig, han er nydelig. Latteren hans kan jeg ikke klage på heller.

”Ok, da skriver vi dikt til torsdag da. Fint.” Han nikket og smilte, kanskje han rett og slett var for høflig til å spørre meg om valg av klær. Jeg fant frem skriveboken og prøvde å unngå Lukas øyne, som var veldig interessert i hva jeg hadde på meg. Men opp i alt dette hadde jeg helt glemt at jeg satt så lavt ned i stolen, og jeg fortsatte å synke lengre ned. Det var slik jeg endte på gulvet så lang jeg var. Man kunne høre Lukas latter før han bøyde seg ned og ansiktet hans dukket  opp rett ovenfor meg.

”Hvordan går det der nede?” Humoren var lett å høre da han spurte.

”Jo, det går bare bra. Takk som spør.”

Læreren ”Ja, alle sammen må være ferdig med diktet sitt til torsdag!” Og med det var de andre elevene på vei ut døren, men jeg hadde virkelig ikke lyst til å gå noen plass nå. Ikke det at jeg syntes det var digg å ligge på gulvet, men nettopp fordi to par med føtter hadde stilt seg siden av bordet. Du kan gjette en gang hvem sine.

-----------------------------------------------------------------------

Til høyre ser dere han som spiller Lukas :)