Soft spot

30) Mitt rottereir

Gjennom Tines øyne.

"Jeg tuslet litt rundt for å se hva som skjedde. Da jeg kom til kjøkkenet kunne jeg se mamma leite i noen skuffer. Jeg stod bare der, helt fasinert av det hun holdt på med. Hun tok ut en teboks, husker jeg syntes det var så rart at hun skulle drikke te midt på natten. I alle fall, fra der jeg stod kunne man se bort til gangen og ytterdøren."

Jeg tittet opp på Oliver, man kunne se at han fulgte nøye med på alt jeg sa.

"Ved døren lå en koffert, den var ikke stor og den var heller ikke full. Det virket som om hun bare hadde pakket det mest nødvendige, som om hun hadde det veldig travelt.

Da jeg sa dette kunne jeg se at Oliver ristet svakt på hodet, nesten umerkbart.

"Da hun fikk åpnet den teboksen, tok hun ut en haug med penger. Og når jeg sier en haug, mener jeg masse penger. Hun stappet dem i veksen og skyndte seg bort til kofferten. Ved gangen hadde vi en slags kommode, oppå den stod det et bilde av meg, mamma og pappa. Hun tok det, så på det en lang stund som om hun vurderte å ta det med. Men hun gjorde ikke det. Hun bare lukket kofferten og satte kurs mot ytterdøra."

Det var lenge siden jeg fortalte dette til Nora og Adrian, og selvom det var lenge siden dette skjedde, så kjente jeg det i hjertet.

"Da hun var halvveis ute av døra snudde hun seg og så rett på meg. Det virket som om hun visste jeg var der hele tiden. Hun så meg rett inn i øynene og lukket døren."

Oliver mumlet noe jeg ikke fikk med meg.

"Selvom jeg bare var 7 år så visste jeg det, jeg visste at mamma dro sin vei." 

Jeg merket at den ledige hånden min hadde begynt sånn smått å skjelve. Jeg prøvde å svelge unna gråten som var i halsen.

"Sånn, nå har du hørt min dypeste og kjipeste hemmelighet." Jeg prøvde å lette litt på stemningen.

"Kjip er mildt sagt.." Det var tydelig at han ikke var fornøyd med hva som skjedde, og tro meg, det var ikke jeg heller. 

"Har du snakket med henne siden den gangen?" 

"Nope, har ikke sett henne engang." 

"10 år uten kontakt?"

"Jepp."

"Og faren din, hvordan taklet han det?"

"Tror nesten det var verre enn at hun dro. Misforstå meg rett, at mamma dro var helt forferdelig, men å se pappa da han skjønte det.. Det var for mye å takle." 

"Kan jeg tenke meg.." 

"Ja.. Jeg tror egentlig ikke at han kom helt over henne. Det var tydelig at mamma var hans store kjærlighet. Så klart, han har hatt noen få kjærester etter det, men det har aldri blitt noe av nettopp fordi han ikke har kommet over henne." 

"Hva med deg, er du over henne?" Han så meg rett inn i øynene.

"Det er ikke noe man glemmer. Men det er ikke så mye å få gjort med det." 

Han så utover caféen, det var tydelig at han tenkte over hva jeg nettopp hadde fortalt han. Jeg trakk hånden til meg, den som hadde vært godt plassert i Oliver sin en lang stund nå. Jeg strøyk unna en hårlokk som hadde plassert seg foran øyet mitt og la det bak øret. Da jeg hadde fjernet hånden min så Oliver ned på sin egen, der min hadde vært. 

"Beklager for det som skjedde."

"Var ikke akkurat din feil da." Sa jeg med et lite smil. Han gjengjeldte det før han svarte,

"Men verken du eller faren din fortjente det. Hvis moren din ikke visste hva hun kom til å gå glipp av, synd for henne." 

"Var det et komplement Olli-poo?" Spurte jeg ovverasket mens et smil lekte på munnen min. Olli-poo sa jeg med en skikkelig barnslig søt stemme.

"Tja, du ekke så verst SvampeBob." Han strakte ut hånda og rufset til håret mitt. 

"Ey, ikke ødelegg."

"Så snart du slutter med kallenavn." Han refererte til Olli-poo. Hah.

"Du har kallenavn på meg og." Forsvarte jeg.

"SvampeBob er bedre enn Olli-poo." 

"Pft, yeah right." 

"Kallenavnet til deg passer jo, du ser jo hele tiden på SvampeBob."

"Har ingen ting å si Olli-pooo." 

Igjen skulle han rufse til håret mitt, men jeg vrei meg unna og sa,

"Hey! Ikke ødelegg rottereiret mitt." 

Han gliste til meg og skulle til å svare men han stoppet brått opp. Smilet forsvant også. Jeg så forvirret på han helt til han rettet blikket mot noe ved siden av meg. Det jeg ikke hadde lagt merke til var at det var kommet et person som nå stod ved siden av bordet. Og det var ikke hvem som helst.

Fredrik. 

"Uhm-.." Startet jeg.

"Eh jeg mener hei!" Prøvde jeg på nytt. Det var tydelig at jeg var nervøs. Selvom det egentlig ikke var noen grunn til det, hvorfor skulle jeg være det egentlig? Det var jo ikke min feil at Alex tok mobilen og svarte for meg. Kaaanskje jeg burde ha ringt han opp igjen, men gjort er gjort og spist er spist og drukket er drukket. Mens vi snakker om å drikke, Oliver var i full gang med å drikke av smoothien min. 

Jeg så bort på han og heiste et øyenbryn. Han trakk på skuldrene og svarte,

"Din så bedre ut enn min." 

"Hva har du?" 

"Noe jordbær-greier.." 

"Bytte?" Spurte jeg. Han nikket ivrig og ga meg hans. Fredrik kremtet høyt og krevde både min og Oliver sin oppmerksomhet. Oliver så tvers gjennom irritert ut.

"Så.." Starter Fredrik mens han så på meg med sitt sjarmerende smil.

"Lenge siden jeg har hørt noe fra deg." 

"Ja, er blitt en stund siden." Nikket jeg til han mens jeg tok en slurk at smoothien. Skjønte virkelig ikke hva Oliver snakket om, denne var jo sååå digg.

"Er noe jeg vil spørre om, har du tid?" 

"Eh.. ja, klart. Vil du kanskje .." Jeg hintet til at vi kanskje burde gå litt unna slik at dette ble så smertefullt som overhodet mulig. Det var tydelig at Fredrik og Oliver ikke gikk overens.

"Nei da, Oliver har ikke noe i mot det, har du vel?" Tonen til Fredrik var absolutt ikke hyggelig. Jeg så nervøst på Oliver, kjeven hans var hard som om han virkelig ville si noen stygge gloser.

"Absolutt ikke." Svarte han innbitt. 

"Flott!" 

Absolutt ikke flott. Dette kunne ikke ende bra. 

------------------

Tusen takk til dere som leser, voter og kommenterer! Syns det er så gøy at dere følger med og liker den <3