Soft spot

1) Blind date?

Gjennom Tines øyne.

”Kom igjen, opp med humøret! Det er vårt siste år på denne skolen, så er vi fri! Where’s the spirit?!” Nora var helt over toppen, helt i himmelen faktisk. Ja, i dag er det første skoledag, la helvete begynne. Jeg sukker tungt mens vi gikk mot inngangen til skolen. Jeg kan innrømme at vi har vært ganske heldig med skolen vår, hvis vi ser bort i fra at den brant ned for noen år siden da. Men takket være det så har vi fått en helt ny, super fancy skole. Så jeg kan vel egentlig ikke klage på skolen, men jeg kan klage på alle folkene som går der. Ja, det høres bra ut. Vi har en skole full av snobber og folk som tror de er bedre enn alle andre. Før du spør, nei, jeg er ikke en av dem. Og det er heller ikke Nora, min bestevenn siden barnehagen.

 ”Spiriten forsvant da jeg startet på denne skolen.” Sa jeg i en kjedet tone som viste Nora akkurat hvor mye jeg gledet meg til skolen. Merk sarkasmen.

”Men Tiiiinee! Dette er det siste året, vår siste sjanse til å faktisk gjøre noe her på skolen.”

”Hva skal vi gjøre da?” Nora har sagt ca det samme hvert år, vi har bare 3 år igjen, ah Tine 2 år igjen før vi er ferdig, vi må få noe ut av dette! Uff, flaks for henne at jeg ikke er i humør til å klage enda mer.

”Ja jeg er helt enig Nora! La oss gjøre noe sykt, vi kan slippe en ku løs på skolen!” Sa jeg i over ivrig og med et stort glis klistret i trynet. Hun glodde på meg og ristet sakte på hodet før hun sa ”Ja klart, siden du er så god venn med kyr kan jo du skaffe en.”

”Jeg trodde vi var over med ertingen av navnet mitt, er ikke de vitsene litt gamle?” Når man heter Tine har man vel hørt det meste, og nei, jeg er ikke spesielt stor fan av kyr, men det er bare fordi jeg møtte en monster ku i fjor sommer. Den var stor og glodde på meg med sinte kuøyne da jeg gikk forbi. Men det er en helt annen historie.

”Joda, men når du heter Tine og jeg Nora er vi jo nødt til å spøke med det.” Svarte hun mens vi var på vei til de nye skapene våre, tror du vi fikk skap i nærheten? Å ja da, takk Gud. Det er sant, vi har begge to matprodukt navn. Jeg er melke-Tine og hun er syltetøy-Nora. Det var i alle fall kallenavnene vi ble tildelt i barnehagen da vi ble venninner. Folk synes i alle fall det er kjempe gøy å spøke med, men til vår fordel er vi bare to nå. I barnehagen hadde vi en annen god venninne som het Sunniva, jus-Sunniva. Når man tenker over det er det veldig randomt, og jeg må innrømme det, en smule artig. Ok, kanskje et helt brød… ha ha.

Nora skulle akkurat til å svare, helt sikkert noe om sistemulighet-prosjektet, som hun så fint har valgt å kalle det. Men hun fikk ikke sjansen til det fordi hun fikk øye på en gutt som kom gående i vår retning. Det tok ikke lang tid før hun var i full spurt mot han og kastet jeg om halsen hans. Ah, ung kjærlighet. Adrian er kjæresten til Nora, de har vært et par i snart 2 år. De er et par av klissetypen, det blir en del smasking og mussing. Adrian er en flott fyr og jeg kunne ikke valgt en bedre gutt for Nora, da de møttes tok jeg selvsagt på meg rollen som etterforsker for å sjekke at han faktisk var en brukbar type. Dessverre tok jeg rollen litt for seriøst og stilte opp med Sherlock antrekk og spionbriller. Det var ikke helt gjennomtenkt, det var veldig lett å finne meg i mengden for å si det sånn. Men heldigvis skremte jeg han ikke bort, og nå er han vant til alle de merkelige og ugjennomtenkte tingene jeg gjør.

I stede for å se på at de to hadde en koselig liten gjenforening etter 2 måneder fra hverandre, vendte jeg oppmerksomheten min mot skapet, som absolutt ikke ville åpne seg. ”Kom igjen da! Det er jo riktig kode!” Mumlet jeg irritert for meg selv, det skal liksom funke da. Jeg prøvde koden på nytt, og trakk den hardt mot meg. Og plutselig fikk jeg skapdøren rett i ansiktet, fulltreffer. Jeg falt bakover mens jeg holdt meg på pannen.