Soft spot

4) Avslørt

Gjennom Tines øyne.

 Dette kan ikke skje, hvor mye uflaks kan en jente ha? Første prioritet er å finne ut hvordan jeg skal komme meg bort her fra, og da mener jeg uten at guttene oppdager meg. Jeg kan kanskje bare ligge her, og håpe på at de går. Men samtidig tror jeg ikke Lukas er typen bare å glemme det, eller kanskje?

”Skal du bare ligge der?” Selvfølgelig var jeg ikke så heldig. Lukas glemte meg ikke. Fjeset hans var der igjen, og snart dukket det opp to til. Oliver og Alex.

”Uhm, bare gå dere. Jeg tror jeg blir her en stund jeg.” De lurer sikkert på hvordan jeg klarte å rømme fra galehuset, det hørtes ikke en gang bra ut for mine ører. Jeg så forsiktig opp på dem, i håp om at de kanskje ikke brydde seg og var på vei ut døren. Men nei, jeg møtte tre par øyne som var full av forvirring. Alex studerte ansiktet mitt, Oliver var mest opptatt av antrekket mens Lukas så rett og slett forvirret ut.

”Skal du bare ligge der?” Denne gangen var det Alex som spurte, hva skjer med at han også har stemme som en gud.

”Ja, bare gå dere. Fint, hade.” Ser ut som jeg har lagt igjen all høflighet jeg hadde sammen med klærne mine hjemme.

”Hvem er du?” Det var Alex igjen, hvorfor spør han så mye?!

”Har du noe i mot det?” Oi, sa jeg det høyt? Vel, nå har jeg faktisk gravd min egen grav. Fortsetter jeg slik blir jeg kastet ut av skolen før jeg får sagt ”Svampebob.”

”Hey! At jeg ikke så det før, du er hun fra i går? Det var du som kalte Oliver en kjøter!” Var han virkelig nødt til å huske det? Virkelig Lukas? Akkurat i det han sa det flyttet øynene til Oliver seg fra antrekket mitt til fjeset, og han så absolutt ikke glad ut. Om et blikk kunne drepe hadde jeg vært begravd 3 meter under.

”Ha ha, morsom historie det der…” startet jeg å si mens jeg kravlet ut fra gjemmestedet mitt under bordet. ”Dere skjønner at det som skjedde i går var.. eh.. en misforståelse. Virkelig, ingenting å bry seg om. Oi, se hvor mye klokka er blitt.” Og med det sprang jeg ut døra, full sprint, Usain Bolt må være så stolt. Alex og Lukas snakket til meg, virkelig snakket. Sjokket hadde enda ikke gått opp for meg da jeg gikk inn døra hjemme. Samtalen gikk ikke helt som forventet, faktisk hadde jeg fint klart meg uten å snakke med noen av dem. Men nå som jeg er partner med Lukas på det teite dikt prosjektet sliter jeg. Jeg sliter, mildt sagt. De vet at det var jeg som kalte han en kjøter, selv om jeg faktisk ikke gjorde det. De må jo tro jeg er en freak, jeg lå på gulvet under bordet i gutteklær for svarte! Jeg har rotet meg opp i noe jeg ikke kommer meg ut av. Avslørt. Jeg er så godt som død på skolen i morgen, det er ingen sjans at jeg overlever dette. Kall meg dramatisk med dette ender ikke godt. Kanskje om jeg henger med Nora og Adrian hele dagen, ja, da kan de vel ikke gjøre meg noe? Adrian har noen store skumle kompiser som jeg kan gjemme meg bak. Ja, det må jo funke. Synd jeg ikke kan holde på med det resten av skoleåret, men er verdt et forsøk sant?

----------------------------

 ”HVA?!”

”Herregud Nora, demp deg! Det siste jeg trenger er alles oppmerksomhet.” Jeg klapset en hånd over munnen hennes der vi satt i klasserommet i første periode. Jeg hadde akkurat fortalt henne hva som skjedde, det så ut som hun kom til å besvime, noe jeg er overrasket over at hun ikke gjorde. I stede startet hun en lang pause, hvor hun så på meg med så mye medlidenhet at jeg ikke klarte la vær å syntes synd på meg selv.

”Har du sett de i dag?” Hun var kommet over sjokket og startet avhøret.

”Nei, men de dukker vel opp. De lader sikkert opp til å ta rotta på meg.”

”Du vet, de er ikke monstre. Lukas var jo snill mot deg i timen.”

”Ja, men det er ikke poenget! Han var snill mot meg FØR han visste at jeg fornærmet bestekompisen hans. Jeg er nok øverst på svartelisten til Oliver nå.”

”Det er den siste plassen noen vil være, selv om jeg ikke er overrasket over at det er deg. Med din uflaks måtte det jo skje.”

Jeg sukket og dro en hånd gjennom håret, som forresten ikke så ut etter at jeg måtte springe gjennom hele skolen for å rekke timen. I dag droppet jeg gutteklærne og har på meg vanlige klær.

”Kanskje du slipper billig unna?” Jeg ga henne et blikk som sa du tuller sant, hun sukket og hvilte haken i hånden sin. Nervevrak, det er det jeg er. Hver eneste person jeg ser med mørkt hår tror jeg er Oliver, jeg løp også fra Markus, en god venn av meg, nettopp fordi jeg trodde det var Oliver. De ligner ikke, men begge har mørkt hår, så de lignet nok.

”Dette kan neppe være sunt Tine, du burde bare møte dem. Slutt å stress med det og ta det som det kommer. Selv om vi alle vet at du er elendig på improvisasjon, men det må jo være bedre enn dette.” Jeg likte virkelig ikke å innrømme det, men hun hadde rett. Så veldig, veldig rett. Etter et lang betenkningstid nikket jeg. Siden skolen akkurat hadde startet var jeg usikker på hvor mange timer jeg hadde sammen med guttene, forhåpentligvis er norsk det neste faget. Ikke hadde jeg forventet at jeg skulle ha dem i denne, men litt flaks hadde jeg, det var bare Alex og Lukas. Da lever jeg i alle fall til å se neste time. Lite skjønte jeg da de dumpet ned på plassene foran oss, de sitter jo alltid bakerst? Nora så usikkert på meg, panikken var klar i øynene hennes. Jeg lente meg mot hente og hvisket irritert ”Hvorfor har du panikk? Du er ikke på radaren deres!” Hun skar en grimase før hun slappet av og sa ”Ja, det stemmer. Men du er bestevennen min, jeg er jo nervøs på dine vegne.”

Plutselig snudde både Lukas og Alex seg og så på meg, å nei. Takk for meg alle sammen. I hodet mitt sa jeg hade til alle mine nærmeste, men så ble jeg avbrutt av Alex.

”Så Tine, får jeg smake på melka di?”

-------------------------------------------

Nora til høyre!

Takk til alle som har lest, håper dere fortsetter å lese :)