Soft spot

63) Enda en avtale rett i dass

Gjennom Tines øyne.

"Hva mener du med at Oliver skal spise hos deg?! Nora hadde spurt det spørsmålet omtrent 5 ganger, jeg hadde svart, men det virket ikke som om det gikk inn. Vi var fortsatt på skolen, vi hadde fritime og vi satt ute på benkene for å gjøre ferdig noen av leksene. 

"Seriøst, vil faren din møte han?" 

"Jepp, tydeligvis."

"Hvorfor?!" Hun så rett og slett forskrekket ut. 

"Vet vel ikke jeg.." 

"Det er jo sånt som skjer når liksom, du vet, når du har fått deg kjæreste." 

"I know."

"Vent litt." Jeg ventet og så forventende på henne. Så sperret hun opp øynene slo meg på armen omtrent 9 ganger og hylte,

"ER DERE KJÆRESTER?! HERREGUD TINEE! Endelig! Du aner ikke hvor lenge jeg har ventet på dette øyeblikket, ååååå, jeg er så glad på dine vegne! Hvordan skjedde det? Spurte han deg, eller ble det bare sånn? Har dere kysset? Omg, var han en flink kysser?"

"Nora?"

"Selvfølgelig var han det, du kan se det på han! Jeg visste det faktisk, fra første gang dere snakket så skjønte jeg at det kom til å bli dere, jeg er så god. Vent til Adrian hører det, han kommer til å bli såååå sur."

"Nora?"

"Altså, glad på dine vegne så klart, men vi veddet om hvor lang tid det kom til å ta, han trodde ikke dere ble sammen før mot slutten av skoleåret, men neida! DERE ER SAMMEN NÅ!! Så jeg vant, æddabædda Adrian. Men tilbake til deg og Oliver.."

"Nora!" Ropte jeg, det var faktisk den eneste muligheten jeg hadde for å få en stopp få ramblingen hennes. 

"Hva?" Hun smilte uskyldig til meg.

"Vi er ikke sammen." 

"Men du sa jo at?" Nå lo jeg høyt, ansiktet hennes falt og du kunne se at hun ble fryktelig skuffet. Søtt. 

"Nei, jeg vet ikke hvorfor han vil møte Oliver.. Fordi vi har hengt så mye sammen i det siste,, kanskje?" Hun nikket og svarte,

"Ja, sikkert. Selvom jeg skulle ønske dere var sammen. Er du klar over hvor fantastisk det hadde vært? Dobbeldate!"

Jeg små lo å sa, "Vel.." 

"Men har du sagt til han at du liker han?" Hun tok noen druer og begynte å tygge på dem.

"Nei, har ikke det." 

"Jeg syns du burde gjøre det." Nikket hun.

"Jeg vet ikke..Er du klar over hvor skummelt det er?" 

"Nei, ikke egentlig." Hun smilte unnskyldene. Det var jo sant, da hun og Adrian ble sammen var det ingen tvil, de var som skapt for hverandre.

"Tror du at denne forelskelsen kommer til å gå over?" Hun satte seg bedre til rette på benken og så spørrende på meg.

"Vet ikke, akkurat nå føles det ikke sånn." 

"Men tror du ikke at du kommer til å angre hvis du ikke sier noe?" Hun hadde et poeng, men samtidig var jeg livredd for å ødelegge vennskapet vårt, det hadde jeg så absolutt ikke lyst til.

"Du vet," Starte hun, hun måtte svelge unna. Jeg ventet tålmodig.

"Hvis du driver å tenker for mye på det så kommer du til å bli gal." Jeg snøftet og svarte,

"Jeg vet det." 

"Derfor burde du si det nå." Hun nikket mot noe bak meg, så forsvant hun fort som lynet. Det var først da jeg snudde meg i den retningen Nora nikket at jeg skjønte hvorfor hun fikk det så travelt med å stikke. Oliver var på vei hit. Okei, så kanskje det bare var best å si det? Come clean, liksom.. ?