The Fooo Conspiracy

~Onkel Omar~

~Felix pov~
Vi hadde nå bodd hjemme i Sverige i to uker allerede. Det har vært mye lyd her og mange Foooers har kommet med mange spørsmål angående Mikael og Felicia. Noen ganger tror de at jeg har Felicia og ikke Mikael, men da tar de veldig feil.

Selvsagt fikk fansen vite at jeg og Ogge var blitt far. Jeg tror det til og med er det beste for dem. Mange av dem er jo haters men de fleste var bare glade på våre vegne og støtter oss uansett hva, og slike ord gjør oss veldig glad.

Vi skal i studio i dag men Emma og Natalie skal ha jentekveld med noen venninner, så Omar har bestemt at vi skal ta oss av ungene. Så da blir barna med til studio.

Jeg har alltid trodd at Omar var den siste jeg ville latt passe på ungen min for han er rett og slett GAL. Men han vil dem bare godt og jeg stoler på han. Han er min bruh, så jeg passer like mye på min bruh som på babyene våres.

Jeg tok på Mikael en barchelona drakt som det sto Messi bakpå. Jeg elsker barche, og håper min sønn følger fotsporene mine der.

Jeg ble fan av de på grunn av min far, så hvorfor ikke bare la sønnen min gå i mine fotspor også? Spesielt på barche! Skal ikke ha noe annet lag i denne familien altså.

"Kom igjen, jeg venter. Tar du med Felicia Oscar?" Spurte jeg fra bilen for jeg orket ikke å gå inn og hente henne.

Ogge hadde sovna i baksetet så tror han glemte dattera si inne.

Jeg måtte le litt når han glemte henne men noen måtte gå og hente henne så da ble det Oscar.

Jeg skal aldri glemme Mikael. For han er min gutt og alltid min. Kun min, så jeg skal passe på han, for alltid.

Når vi var kommet frem til studioet ble vi godt tatt imot av Katia og Daff som egentlig forventet oss tidligere men de sa det var greit for vi måtte få med oss ungene. Katia ble veldig glad så hun bestemte seg for å ta og passe på babyene når vi øvde. Vi kunne ikke ha så høy musikk i dag heller fordi ungene var med og det er ikke bra for hørselen deres. Ikke våre heller men mer viktig med ungene sin enn våres. Akkurat nå for øyeblikket.

"Nå kan dere få tretti minutter pause!" Sa Daff og jeg og guttene løp mot Katia.

"Kan onkel Omar få holde dere?" Spurte Omar med baby - stemme. Jeg så på han med et litt stygt blikk men han bare lo.

"Jeg vil kose med dem. Det er ikke hver dag jeg får kose med dem. Jeg bor jo tross alt i Göteborg." Sa han og jeg bare himmela med øynene.

Jeg var så glad for at Omar kalte seg selv for onkel Omar, for han kom til å passe veldig godt på dem. Selv når de var tjue år. En gang onkel Omar, alltid onkel Omar!