Jeg kom meg til "huset mitt" og inn døra. Alle lys var av. Armen var hoven og verket, jeg burde gå til legen. Men da vil de ha en forklaring... Jeg kom meg opp, bort til senga og satte meg ned i den, jeg la hodet i hendene og tårene strømma på. Det var umulig og stoppe dem. Jeg så opp, framfor meg på veggen hang det et speil. Øynene mine var røde og hovene, hendene mine var oppskrapte, og blodet hadde størkna. Jeg røyste meg opp og gikk inn døra til badet. Jeg gikk bort til speilet, her var det mer lys, jeg så meg i det. Det mørkebrune våte håret mitt som ramma inn ansiktet mitt, det var normalt helt rett, men nå sto det til alle kanter, huden min som vanglig vis var frisk og fin, var nå blek og oppskrapa... Hendene mine svei... Men på en måte likte jeg det... Jeg følte jeg fortjente det... Kanskje det kunne hjelpe... Jeg begynte å rote i skapene, jeg fant en barberhøvel, jeg så på den. Lenge. Jeg svelget tungt en gang. Trakk pusten og pressa den mot huden, jeg stoppa, dro den ikke. Bare tenkte. Skal jeg?
YOU ARE READING
Lost in your eyes
Randomi det siste har livet til DN rett og slett vert helt jævlig... falske venner, og foreldrene drikker seg fulle hver kveld. en kveld får hun nokk. selveste nyttårs kvelden. hun springer ut av huset. hva skjer så, når hun løper rett inn i Klassens og...
