alt var nedpakka. eller, en ting lå igjen. et brev. en blank konforlutt(?) med et håndskrevet brev inni. jeg la det fra meg på senga og gikk ut av huset. jeg trakk pusten om lukka døra bak meg. jeg så mot guttenes hus. lusene var på. forhopentlig vis så de meg ikke gjennom vinduet. jeg begynte og gå. gå mot flyplassen. det var ikke så langt med buss... så det tar nok ikke så lang tid og gå heller... håper jeg.
jeg gikk med kofferten trillende bak meg. det var kaldt og mørkt men klokka var jo trosshaldt rundt 2-3 tiden på natta...noen få biler suste forbi. endelig var jeg kommet til flyplassen. jeg kom inn døra og gikk rett til en dame som sto bak en disk. hun så spørrende på meg. "går det bra med deg?" spurte hun og kom fram mot meg, jeg kjente jeg ble svimmel, alt begynte og bli uklart. "hallo, går det bra med deg? hva heter du?" prøvde hun og holdte hendene sine på skuldrene mine, øyelokkene ble tyngre og tyngre, jeg greide ikke svare. beina svikter, og alt blir svat.
.
YOU ARE READING
Lost in your eyes
Randomi det siste har livet til DN rett og slett vert helt jævlig... falske venner, og foreldrene drikker seg fulle hver kveld. en kveld får hun nokk. selveste nyttårs kvelden. hun springer ut av huset. hva skjer så, når hun løper rett inn i Klassens og...
