Lost in your eyes

del 8

Jeg og Isac gikk side om side. Rundt oss var det helt hvitt av snø. "Er du sulten?" Spurte plutselig Isac. Jeg så opp, han smilte skeft. Jeg nikka. "Da blir det starbucks da" smilte han. Jeg smile tilbake. Vi gikk inn døra. Og bort til disken. "Du kan bare finne ett bord du. Så skal jeg bestille" blunka Isac. Jeg gjorde som han sa. Og gikk til et bord i hjørnet. Jeg satte meg ned, og Isac kom. Han smilte å plasserte drikken framfor meg. Det sto noe på den, Jeg tok den opp. "SøtaMii" sto det. Jeg så opp på Isac som hadde et uskyldig smil om munnen. "Skal vi ta følge til skolen imorra?" Spurte han plutselig. Åja. Det var jo sant. Det var skole imorra... Jeg nikka. Han smilte smått. "Men du... Det intervjuet iste... Hva var det?" Spurte jeg. Han satte ifra seg drikken. Han så rart på meg... Jeg ble usikker... Burde jeg kanskje ikke spørre om det... Han smilte. "Nei.. får bare endel forespørsler om intervju nå for tiden" smilte han. Jeg nikka, og pustet lettet ut. "Skal vi ta med oss drikken, og dra hjem til meg?" smilte han. "Kan vi godt" smilte jeg. Vi reiste oss opp og gikk ut av lokalet. Nå snødde det ikke lenger. Og det var blitt lyst, men klokka er jo tross alt ett på dagen. Vi gikk langs veien. Og kom til huset hans. Vi gikk opp til døra. Han så på meg og smilte. Forså å åpne døra. Vi hang fra oss ytterklærene og tok av skoene. Jeg fulgte etter Isac til det som tydeligvis var kjøkkenet. Der sto det en dame, som mest sannsynlig var moren hans. Hun snudde seg, og blikket landet på meg. Hun smilte. Så så hun på Isac med et spørrende blikk. "Dette er DN" smilte han å la armen rundt meg. Nå var jeg sikker på at jeg rødma. Hun smilte "åå, så det er du som er DN" sa hun "Isac har snakket mye om deg" så hun med et lurt smil. Jeg så opp på Isac. "Mamma..." Så han oppgitt. En liten latter kom fra henne. "Jeg er Linda forresten" smilte hun. Jeg nikket. Isac tok hånda mi. "Jeg tror det er best vi går opp nå" sa han og kastet blikket sitt fort not Linda. Hun lo igjen. "Ja. Bare gå opp dere" Isac dro meg opp trappa Og inn på rommet sitt. "Endelig" så han og lukka døra. Jeg lo litt. Han så spørrende på meg. "Moren din virker snill då" smilte jeg. Han trakk på skuldrene. "Joda..." Sukka han. Han kom nermere meg og tok meg rundt midjen. Han pressa meg inntil veggen og kyssa meg mykt på leppene. "isa..." Hørte vi fra døra. Vi trakk oss fort ifra å så i retning av den. Der sto ei jente. Rundt 11-12 alderen. "Ava, gå ut NÅ!" Nesten ropte Isac. Hun sto der fortsatt. "Nei, Isac..." "Ava, ut!" Avbrøt han, henne. Hun sukka. "Javell! Du skal få være ilag med den teite kjæresten din! Jeg bryr meg ikke!" Ropte hun og smelte døra igjen bak seg. Isac slapp et irritert sukk. "Av og til skulle jeg ønske jeg var enebarn" sa han og satte seg på senga. Akkurat det stakk. Sånt sier man ikke. "Isac, ikke si det" sa jeg. Han så spørrende på meg. "Hva? Hadde du bodd her hadde du skjønt det. Pappa maser. Mamma klager. Og Ava er bare en liten irriterende drittunge!" Sa han irritert. Jeg bare satt meg ned i senga med hendene i hodet. Tårene pressa på. "Du har i det minste ikke foreldre som drikker seg fulle hver kveld. Du har aldri blitt voldtatt av din egen far! Du har aldri mistet din egen søster! Ja. Jeg hadde en søster... Men.. pappa og mamma kranglet en kveld og..." Tårene rant som et fossefall. Alt bare ramlet ut av munnen min. Isac sto der med store øyne. Ingen sa noe som helst. Isac satte seg ned med meg. "Unnskyld... Jeg viste det ikke" sa han, å så unnskyldende på meg. "Det var ikke meningen" fortsatte han. Jeg trakk på skuldrene. "Du må låve å ikke si dette til noen" hulka jeg. Isac så på meg med et alvorlig blikk. "Du kan ikke fortsette å bo med dem... Det er farlig" prøvde han. "Isac, jeg har bodd med dem i 14 år. Jeg tror det kommer til å gå bra..." Sa jeg å prøvde meg på et smil, som ble veldig misslykka. "Du kan idet minste bli her i natt" så han å lå hånda si på låret mitt. Jeg så nem då det å opp på han igjen. "Vær så snill" fortsatte han. Jeg nikka forsiktig og han smilte. Han trakk meg inn i en klem. "Tusen takk" hvisket han i øret mitt