//isac's pov//
Jeg er en idiot! en dust! fyfaen! hva feiler det meg?! jeg løper fra en person jeg nettopp har dyttet ned på bakken og muligens skada. en person jeg vet har hatt det utrolig vondt! en person jeg redda livet til, som var mitt alt, jeg elsket henne! eller... jeg elsker henne! JA jeg elsker henne! og jeg vet ikke hva som feiler meg. jeg stopper og springe ser meg tilbake mor parken, skal jeg gå tilbake? nei. det kan jeg ikke. hun hater meg! hva har jeg gjort?! hvorfor skal jeg alltid gjøre ting så jævla vanskelig for meg selv!? helst ville eg skrikr ut så høgt som overhodet mulig. jeg sank sammen ned på bakken. jeg var gjennom våt av regnet som fossa ned. jeg greide ikke holde noe inne. tårene rant. hodet lå i hendene mine og jeg sp ned i bakken, tenk om hun skada seg?! tenk om hun fortsatt er der... jeg røyste meg fort opp og gjkk mot parken. jeg så ned i grusen som lå på stien mens jeg gikk. regnet plaska ned. jeg kom fram, hun var der ikke! jeg så fortvilt rundt meg. hun måtte være her ett sted. jeg begynte og gå mot *husene'* våre. jeg svinga inn mot hennes. alle lys var av.... jeg gikk frem til døra og banka på. ingen kom. jeg prøvde igjen og venta lenger. nei. ingenting. jeg tok tak i håndtaket og dro den opp. "hallo?" spurte jeg forsiktig. ingen svar. jeg gikk lenger inn. "hallo... dn?" prøvde jeg igjen. fortsatt ingen svar. jeg gikk forsiktig opp trappa, og lukka opp døra til det jeg trodde var rommet hennes. jeg kom inn i ett nesten tumt rom, lyset fra badet lyste inn på rommet men ingen var der,jg gikk bort til senga, framfor meg la det et brev...? jeg tok det opp. og så på det... skulle jeg lese det?!
YOU ARE READING
Lost in your eyes
Randomi det siste har livet til DN rett og slett vert helt jævlig... falske venner, og foreldrene drikker seg fulle hver kveld. en kveld får hun nokk. selveste nyttårs kvelden. hun springer ut av huset. hva skjer så, når hun løper rett inn i Klassens og...
