Fake

4: Middagen

Jeg står der helt målløs.
Nei nei nei. Han kan ikke komme på middag til oss! «Så hva er det dere to venter på? Middagen er ferdig.» Hører jeg mamma roper fra kjøkkenet. «Flott.» Sier Liam til meg med det sjarmerende smilet sitt. Jeg himler med øynene, og så starter jeg å gå inn. Jeg merker at Liam er rett bak meg. Bordet vårt er et stort (plass til 8 personer) hvitt bord. Jeg setter meg der jeg alltid pleier å sitte. Nederst mot stua. Liam står der og venter pent og pyntelig til mamma sier: «Du kan bare sette deg.» Med et varmt smil.  «Takk.» svarer Liam høflig og setter seg ovenfor meg. Uff. Det er veldig rart å se hvor voksen han er når han vil. Det er liksom som om den drøye og ekle Liam blir om til et englebarn som aldri har gjort noe galt i hele sitt liv. Mamma serverer taco. Det er jo fredag, og selvfølgelig er vi en av dem som har taco-fredag. «Det var bra at du kom idag da. Siden at nå som du kan se har vi mye mat.» Sier mamma muntert. Liam gir henne noe jeg må innrømme at er et ganske søtt smil. Det er liksom den eneste gangen fram til nå som jeg har sett han smile på en varm måte. Forresten for dere som lurer. Ja, mamma vet at jeg har kjæreste men når det gjelder nye personer er hun en sånn person som vil at de skal føle seg velkommen.

Vi starter å spise. Det jeg hater med taco er at siden at jeg tar oppi så mye så griser jeg veldig ofte. Vi får håpe at det kommer til å gå bedre nå da... Jeg har tatt oppi alt jeg trenger kjøtt, agurk,salat, rømme, guacamole, ost, tomat og salsa. Mamma og pappa prater bare om det samme kjedelige de prater om hver dag. Nå tror jeg at de snakker om mat eller noe. Jeg ignorerer dem bare slik jeg alltid gjør. Jeg ser på Liam og jeg tror at han tar oppi sånn cirka det samme. Når jeg skal til å starte å spise ser jeg at Liam allerede har startet. Det ser virkelig ut som at han nyter den tacoen for å si det sånn.

Han merker at jeg ser på han, og ser på meg. Jeg ser da rett ned på tacoen min så fort jeg kan og later som om jeg ikke har sett på han. Jeg starter å spise og legger merke til at han smiler til meg. Jeg ser nedover meg selv for å se om jeg har sølt. Heldigvis har jeg ikke det. Shit jeg tror han så at jeg så på han... Jeg skal drikke litt vann og late som ingenting da jeg plutselig helt ut av det blå hører pappa si: «Ja, det var lett å få den inn, men det var irriterende å måtte ta den ut.» Når jeg hører den setningen blir jeg så sjokka at jeg greier å sette fast vannet i halsen. Jeg hoster og prøver å få vannet ut mens jeg spør pappa: «Hva var det du sa?»

Han ser på meg med et rart blikk og svarer «Vi pratet om det kjøttet vi fylte med masse ting her om dagen også måtte jeg ta den ene grønnsaks stangen ut igjen siden at det var feil slags type grønnsak... hvordan det?» Jeg kjenner at jeg blir helt varm i fjeset. Jeg ser over på Liam som sånn serr har tårer i øynene på grunn av at han prøver å holde latteren inne. Han er drit rød i fjeset siden at han sikkert ikke får puste. Det får meg bare til å bli enda mer flau.

«Ehm nei jeg bare hørte feil...»
Jeg ser bare ned på maten min og prøver å ignorere at det nettopp skjedde. Etter at jeg har spist litt ser jeg på Liam. Han spiser han også. Vi får plutselig øyekontakt og han smiler til meg. Denne gangen ikke noe drøyt smil faktisk, men et smil som viser at han morer seg skikkelig. Han er litt søt faktisk. «Det jo juleferie nå og julaften om 1 uke!» sier mamma entusiastisk. Smilet til Liam blekner litt... Lurer på hvorfor. Mamma fortsetter «Har dere pyntet juletreet?» Liam ser på henne med et trist smil og svarer «Nei.. vi feirer ikke jul vi.» Mamma ser på han og spør «Åja er det på grunn av noe religiøst? Eller... hva er grunnen?»
«Nei det har ikke noe med religion å gjøre. Jeg har bare en litt komplisert familie skjønner du...» Han prøver å smile, men mislyktes. «Du er alltid velkommen hos oss.» Sier mamma varmt. «Takk, men jeg vil ikke forstyrre julen deres» sier han og viser ydmykhet før han fortsetter: «Men takk for at jeg er velkommen» fortsetter han. Mamma gir han et varmt smil. Liam er litt annerledes enn det jeg trodde...

«Tusen takk for maten» sier han, og reiser seg. «Men jeg tror jeg burde gå nå.» Han smiler til oss. «Ok hade!» sier mamma og pappa i kor. «Hade» sier jeg og smiler til han. Han sier hade til alle og blunker til meg. Jeg kjenner at jeg blir varm i fjeset igjen.

Nå har jeg så mange spørsmål... For det første: komplisert familie?...