Fake

24: En "ordentlig" middag

Herregud jeg er så nervøs at jeg kommer til å spy. Jeg ser på klokka. Den er 16:47 og jeg har ikke gjort noe annet en å ligget i senga, sett på serie og både gledet og gruet meg. Jeg skal til å reise meg for å starte å ordne meg da jeg får meldingen: 'Husk avtalen vår da.' Liam... Jeg smiler mot telefonen. 'Du og.' Skriver jeg tilbake før jeg hopper inn i dusjen. Når jeg er ferdig tar jeg på maskara og starter å gre håret. Når jeg er ferdig står jeg der med det vanskeligste valget av alt. Tøy. Hva i helvete skal jeg ha på meg? Jeg leter gjennom skapet, men finner ingenting. Til slutt finner jeg en rød tettsittende kjole gjemt helt bak i skapet mitt. Jeg har aldri brukt den før på grunn av at alle liksom ser på meg som den 'søte Line som bare bruker prinsessekjoler og fine topper'. Jeg har aldri liksom brukt noe... hva skal jeg si? For sexy. Jeg husker jeg fikk den av Charlotte til bursdagen min i fjord. Jeg husker hu sa til meg: «Her. Nå har du endelig noe sexy.» Veldig rett fram, men sant. Jeg ser på den og jeg skal innrømme at jeg liker den. Jeg tar den på meg og ser på meg selv i speilet. Herregud. Hadde de på skolen sett meg slik hadde de blitt sjokka. Jeg smiler når jeg innser hva som kunne gjort denne enda bedre. Smykket Liam ga meg til jul. Jeg tar det på og diamanten setter det lille ekstra på hele antrekket. Håret mitt har tørket og bølgene mine henger ned. Håret mitt pleier å være ned til albuene mine når jeg retter det, men når det er naturlig (som nå) er det sånn ca mellom albuen og skulderen min. Det er så deilig å ikke måtte rette det. Jeg ser på klokka igjen 17:53. Helvete er den så mye allerede?! Jeg tar den svarte vesken min i albuekroken og går ned trappene. Herregud det føles ut som at magen min bokstavelig talt kommer til å eksplodere. Jeg tar på meg noen fine svarte hæler. Jeg greier ikke å stå stille når jeg venter, så jeg går rundt i sirkel når jeg venter på han. Etter noe som føles ut som en evighet med å gå rundt hører jeg noen ringe på. «Jeg tar den!» Roper jeg sånn at ikke mamma eller noen skal komme. Jeg lukker opp døra og der står han. Liam.

Han er kledd i en dress. En svart bukse, hvit skjorte, svart jakke og et svart slips. Herregud dette er for godt til å være sant. Håret hans er naturlig. Langt men ikke for langt, bølgete og rufsete men ikke for rufsete. Han står med hendene i lommene og smiler sjokkert mot meg. «Line.. wow» Han er helt målløs. Jeg kjenner rødmen ta over ansiktet mitt igjen. Jeg greier ikke å si noe tilbake. Jeg blir også helt målløs av å se på han. Liam med dress. En ting jeg aldri hadde trodd jeg skulle sett. Han er jævlig kjekk i det. Jeg drømmer meg helt bort i de forførende øynene hans. «Vel da drar vi da» Sier han smilende. Vi går bort til bilen og jeg kjenner at han tar meg lenger og lenger nedover ryggen. «Middag.» Sier jeg og drar den opp. Han små ler litt før han setter meg inn i den samme bilen som vi kjørte forrige gang. En liten fin svart volvo. Han setter seg inn og starter bilen.

Han stopper på en parkeringsplass og vi starter å gå. Jeg vet egentlig ikke hvor vi er. Det ser ut som at vi er i byen et eller annet sted. Det er mange fine bygg og butikker her. Himmelen er lys, men starter å bli mørkere. Det ser også ut til at snøen har gitt seg. «Hvor er det vi skal egentlig?» Han ser på meg, smiler og sier: «Det er hemmelig.» Jeg gir han et undrende blikk som svar. «Vel, vi kan like så godt ta et bilde.» Sier jeg smilende. Jeg vil jo ha noe jeg kan se tilbake på. Jeg fisker opp telefonen fra vesken min, og går inn på kamera. Vi smiler begge to, og jeg tar et bilde. På første bildet smiler han veldig (VELDIG) sexy, derfor blunker jeg. På andre kysser jeg han på kinnet, og på tredje viser han fram musklene sine. Hahaha wooow for en selvgod dust. Min selvgode dust. Wow dette endte opp med å bli en skikkelig photoshoot jo. Vi ler litt, så setter jeg telefonen tilbake igjen i veska.

Vi går et stykke til til jeg kjenner meg litt igjen. Dette stedet tror jeg at jeg har sett på instagram og sånt. «Ok, lukk igjen øynene.» «Hva?» Spør jeg. Han smiler. «Lukk dem.» Jeg lukker øynene og lar han føre meg. Jeg er redd for å falle, men jeg vet at jeg kan stole på han. Jeg kan føle at vi går litt framover, så rundt en sving, så litt framover igjen. «Ok, nå kan du åpne.» Sier han.

Jeg lukker opp øynene og ser... MANTE?! Mante er kjent for å være en av VERDENS beste restauranter. Liam ler av meg. Eller, han ler av reaksjonen min. Jeg bryr meg ikke. Jeg ser helt seriøst på han og spør: «Hva gjør vi foran Mante?» Han gliser. «Vi skal spise.» HVA?! MEN?!.. VENT.. HVA?! Nei han kødder. «Hahaha morsomt.» sier jeg ironisk. Han ler. «Jeg tuller ikke» «HVA?!» Jeg ser på restauranten, så på han. Jeg hopper oppå han og klemmer nesten livet ut av han. Så gir jeg han et digert kyss. Han ler av hvor gira jeg er. «Men for å få plass må man jo vente minst 2 år! Bokstavelig talt! Pluss at vi har ikke råd til dette. Selv ikke meg som har rike foreldre kan dra hit å spise.» Sier jeg helt andpusten. Han setter hendene ned i lommen sånn at jakken stikker litt ut bak. Det gjør meg helt svak. «Jeg kjenner noen.» Sier han og trekker på skuldrene. «Presidenten?» Spør jeg. Han ler en latter jeg kunne hørt på i evigheter og ikke blitt lei. Han vender seg mot restauranten og setter armen klart ut til meg. «Klar?» Jeg vender meg mot restauranten jeg også. Jeg fester armen min i hans og svarer: «Jeg tror det, men hvis jeg besvimer tar du meg søren meg imot.» Han små ler. Så går vi inn.