Fake

65: På besøk

Dagene går sakte. Eneste som har skjedd har vært daglige sjekker, masse besøk, masse spørring om Liam siden at jeg ikke kan besøke han (noe som dreper meg innvendig) og mye Netflix.

Det er nå 6. Dagen (Ja, jeg har telt). Jonas kommer inn på rommet igjen. Jeg legger ned telefonen. Han stryker en hånd over ansiktet og ser på blokka han holder i hånden. «Vel. I følge notatene mine så går det mye bedre med deg nå. Jeg tenker at du kan få lov til å dra hjem i kveld-» HJEM! VENT! DA KAN JEG SIKKERT BESØKE LIAM. Jeg avbryter han med et lite og jentete hyl av glede. «HVIS du husker å-» Han ramser opp en hel hæv med ting jeg må gjøre og ikke gjøre. «Forstått?» Slutter han med. «Mer enn forstått! Sååå...» Han rynker brynene. Jeg setter på meg det mest uskyldige ansiktet jeg har. «Når kan jeg-» Han avbryter meg og gjør ferdig setningen min for meg. «Besøke Liam?» Jeg smiler og nikker gira på hodet. Han smiler. «Liam ble jo som du vet åpen for besøk for tre dager siden så han kan du sikkert besøke.» Jeg slenger på meg et gigantisk smil. «Flott!»

Tiden går nok en gang alt for sakte men før jeg vet ordet av det har jeg vært hjemme, skiftet og sitter og venter på å kunne besøke Liam. «Line Marie Éke?» Spør en dame. Hun har satte det korte blonde håret sitt i en lav hestehale og hun har en tatovering av et hjerte på hånden. Jeg reiser meg kjapt opp og svarer: «Det er meg ja.» Hun gir meg et varmt smil. «Følg meg.» Jeg små spurter bort til henne. Jeg kan ikke tro at jeg endelig skal få se Liam igjen! Hun tar en kjapp sving til høyre og går inn en dør. Jeg følger etter og ser Liam liggende i sykesenga. Han er vendt mot meg. Håret er bustete siden at det ikke har vært noe voks i det. Han har også en sånn pose/hva-nå-en-Jonas-kalte-det ved siden av seg. Han ligger med dyne over seg og jeg kan se på skuldrene hans at han bruker en sånn sykehus-kjole-greie. Han vender de søte brune øyene sine mot meg.

«Liam!» Roper jeg uten å tenke meg om. «Line!» Svarer han like glad. Jeg tar tak i han og gir han en stor klem. Jeg planter noen kyss på pannen hans mens jeg tar pauser for hver gang jeg skal si noe. «Hvordan.» (Kyss) «Går.» (Kyss) «Det.» (Kyss) «Med.» (Kyss) «Deg?» Jeg setter et siste kyss på pannen hans. Jeg setter meg kjapt på knær, legger hodet mitt på brystet hans, tvinner fingrene mine i håret hans og venter på svar. Han starter å le. Den vakre latteren vibrerer i brystet hans. Det er noe uvanlig behagelig med det å være inntil brystet til en fyr når han ler... Syntes jeg hvertfall. Jeg kommer ut av drømmeverdenen når jeg innser at han får sikkert drit vondt av at jeg ligger på brystet hans. Jeg reiser meg fort opp. Han rynker brynene. «Får du ikke vondt?» Høyre siden av overleppa reiser seg mens han rynker brynene. Han trekker på skuldrene. «Litt kanskje?» Jeg hever brynene. «Litt? Du fikk SETET I MAGEN.» Han ler litt. «Ja, men jeg har smerteterskel som en okse.» Han starter å flekse muskler. Jeg ler. «Men nei, nei, nei, det gjør ikke vondt på brystet. Ikke så mye hvertfall. Pluss det der er det nærmeste jeg har kommet til kroppskontakt denne uka. Liksom kompisene mine kom på besøk her om dagen og alle ga meg en sånn klem dere jenter pleier å gi til hverandre.» Jeg rynker brynene. Sånne klemmer vi gi til hverandre? «Du vet. Sånn kinn mot kinn greie.» Jeg ler. «Bare så du vet det klemmer jeg ikke sånn! Med mindre det er noen jeg så vidt kjenner, men UANSETT.» Han ler. «Nei, nei, du er en god klemmer du. Men kom hit.» Han strekker ut armene sine mot meg slik at jeg skal komme til han. Jeg nøler litt før jeg bestemmer meg for å legge meg på brystet hans, så lenge jeg går så høyt opp så mulig slik at jeg ikke rører magen. Han ser ned mot meg og får litt dobbelthake. Han kysser meg på panna. «Hvordan har det gått med deg?» Jeg reiser meg for å vise han. «Vel. Jeg må ha denne greia på foten. Jeg tror det er noe sånn støttegreier eller noe.» Det er en stram greie som liksom former seg fint rundt ankelen min. «Jeg må også ha på meg denne.» Sier jeg og drar opp høyre hånden. Rundt hele hånden så er det en sånn greie som ser ut som det saktere bruker for å beskytte armene når de kjører. «Også... Vurderte de å sy her, men de sa at jeg ikke trengte det.» Jeg drar opp t-skjorta og viser fram magen min som nesten er helt dekket på grunn av det gigantiske plasteret på høyre side. «Line ikke her!» Sier han på tull og nikker hodet sitt i retningen mot legen som ser på pc'en sin. Jeg ler. «Men du? Når kan du egentlig komme deg ut herfra?» Han kniper øynene sammen og tenker seg godt om. «Vel, tror de sa at jeg bare skal bli her noen dager til eller noe. De sa at jeg hadde veldig flaks som ikke hadde noen indre blødninger.» «Seriøst?! Så bra!» Jeg bøyer meg mot han, tar tak i kinnene hans og planter et kyss på leppene hans. «Eh, Line? Beklager forstyrrelsen, men tiden din er over.» Jeg nikker forståelsesfullt. «Åh... Ok.» jeg er på vei ut når jeg sier: «Jeg kommer til å besøke deg masse!» Han smiler. «Gleder meg allerede.»